http://andreashalse.no

Velkommmen!

Dette er bare kaos. Målingene tolkes i hytt og pine, basert på små svingninger som stort sett alle ligger godt innenfor feilmarginen. Det går rett og slett ikke an å lese noe ut av en enkelt måling. Særlig er det vanskelig om sommeren, når feilmarginene tradisjonelt er større fordi folk ganske enkelt er på ferie.

Jeg fulgte den amerikanske valgkampen gjennom den glimrende sida http://www.fivethirtyeight.com/. De analyserte alle meningsmålinger på nasjonalt nivå og delstatsnivå, vurderte kvaliteten på dem, og lagde en samla prognose der de la mest vekt på de målingene de stolte på kvaliten på. Og det funka, de spådde valgresultatet med noen få tidelsmargin.

Jeg drømmer om at en statistikk- og valgforskernerd skal gjøre det samme i Norge. Foreløpig er det ingen som er like grundige, men Bernt Aardal lager en god oppsummering av de ti nasjonale målingene hver måned. Den trykkes i DN, og på hjemmesida hans som er verdt å sjekke ut hvis man er lei av overfladiske meningsmålingsanalyser. Svein Tore Marthinsen gjør også en bra jobb, med veldig interessante analyser og spådommer av hvordan det går i de forskjellige fylkene som trykkes på nettsidene til Minerva. Verdt å sjekke ut!

Oppdatert: Det viser seg at noen prøver å gjøre det jeg etterlyser. Jeg skal hvert fall følge med på det Stian Ludvigsen analyserer seg fram til framover.

Her er favorittpostene så langt:

1. http://andreashalse.wordpress.com/2009/06/13/en-nordmann-i-iran-det-rareste-landet-jeg-har-v%c3%a6rt-i/

2. http://andreashalse.wordpress.com/2009/06/15/nytt-om-iran/

3. http://andreashalse.wordpress.com/2009/06/05/skandale-norsk-bystyrerepresentant-viser-seg-a-v%c3%a6re-dansk/

4. http://andreashalse.wordpress.com/2009/06/25/tar-raddisene-over-i-fagbevegelsen/

Og en personlig favoritt jeg selv syns flere burde lese:

http://andreashalse.wordpress.com/2009/06/09/finanskrisen-er-ikke-over/

http://blogg.stormberg.no/post/Davids-kamp-mot-goliat

Alle mine turprodukter skal komme fra Stormberg fra nå av!

Oppdatert: Steinar J. Olsen strekker seg enda lenger, og oppfordrer andre næringslivstopper til å støtte arbeidet mot oljeboring i nord. Her kan du lese e-posten han har sendt til Olav Thon, Petter Stordalen, Mille Marie Treschow med flere:

https://www.stormberg.no/Global/Dokument%20linker%20p%C3%A5%20nettsiden/mail.doc

Teknisk Ukeblad har intervjuet han: http://www.tu.no/olje-gass/article215871.ece

Imponerende innsats!

Og uansett om du har hørt om boka før eller ikke, sjekk denne lille oppfølgeren:

http://www.spreadpersepolis.com

Jeg er litt imponert av Manifest. De har satt seg ambisjoner om å bli en viktig premissleverandør for fagbevegelsen, og de har de klart.

Poenget er jo at det ikke er noen andre som leverer stoff som er interessant for vanlige tillitsvalgte i LO. Fagbevegelsen har sitt eget forskningsinstitutt, FAFO, men det er langt sterkere knytta til resten av akademia enn det er til tillitsvalgte på grunnplanet. Det er de færreste fagforeninger som ville finne på å be en FAFO-representant om å innlede på et møte, de oppfattes rett og slett ikke som særlig relevante. De forsker for så vidt på temaer som angår fagbevegelsen, men de formidler det i liten grad på en måte som tillitsvalgte kan bruke.

Den andre tenketanken på venstresida, Res Publica, spiller også en helt annen rolle. De er opptatt av å diskutere de store spørsmålene, som nordområdene og innovasjonspolitikk. Selv syns jeg det er interessant, særlig siden innovasjonsteori er faget mitt, og jeg skulle gjerne hatt med meg konferansen i dag. Men det er lite de kommer med som kan brukes i det daglige arbeidet til tillitsvalgte. Og en raskt titt på nettsidene avslører at de ikke er spesielt opptatt av formidling.

Inn kommer Manifest, med brosjyrer som ”bruk og kast”. En flott liten brosjyre om midlertidige ansettelser og arbeidsmiljøloven. Manifest er tabloide i ordets beste forstand, de formidler vanskelige budskap på en enkel og lettfattelig måte. Og de holder på med ting som treffer de tillitsvalgte på hjemmebane.

På det nye senteret jobber Magnus Marsdal, kjent for mange, Ali Esbati, tidligere leder av Ung Vänster i Sverige (og dyktig blogger), og Ingrid Wergeland. De fleste som er tilknyttet Manifest-miljøet kommer fra RU eller SU de siste ti årene, noen er partipolitisk uavhengige. Alle er de plassert klart til venstre i norsk politikk.

Det er fascinerende at den gjengen, som selv innafor LO er ganske marginal, har klart å bli såpass viktige. Marsdal har nok holdt flere innledninger for fagforeninger i Fagforbundet det siste året enn det AP-politikere har holdt til sammen. Det er en styrke for fagbevegelsen at den har flere bein å stå på, det blir et problem for oss i AP hvis man slutter å være den viktigste politiske kontakten for LO.

Svaret er selvfølgelig ikke noe annet enn det det alltid er; være flinkere enn konkurrenten. Det faglig-politiske samarbeidet mellom AP og LO er tett og godt på toppnivå. Arbeiderpartiet bør diskutere hvor man kan få et bedre samarbeid med fagbevegelsen også mellom vanlige tillitsvalgte i partiet og fagbevegelsen. Vi har pleid å kalle fagbevegelsen våre lytteposter ute i folket, de lyttepostene må vi faktisk lytte til.

http://www.fritanke.no/KOMMENTAR/2009/Stalins_siste_disipler/

Jeg innrømmer det, jeg har en viss fascinasjon for ytterste venstre.

Ser dere det? De rødgrønne la om bilavgiftene fra 1. januar 2007. Det hadde en øyeblikkelig virkning på CO2-utslippene fra nye biler. 6 prosent reduksjon med en gang. Et godt og effektivt miljøtiltak.

Tallene kommer fra Opplysningsrådet for Veitrafikken, via bladet Klima.

Innlegget er bare fullt av og feilslutninger og drøye tolkninger, alt for å prøve å male et bilde av intolerante AP-folk som hverken forstår eller bryr seg om integrering. Han starter friskt:

Håkon Haugli (Ap) er den personen som på twitter la ut meldingen om at han syntes dialogmøtene på Litteraturhuset var et «freakshow». Han synes altså at det at folk kommer sammen for dialog er «misfostersirkus».

Du står ikke på ex.phil ved å trekke sånne slutninger, Raja! Håkon sier ikke at det at folk kommer sammen for dialog er et misfostersirkus, han sier at de såkalte dialogmøtene til Raja er et freakshow.  Man kan godt være for dialog, selv om man ikke blindt aksepterer  alt som prøver å smykke seg med begrepet dialog.

Det er gode grunner til å være kritisk til møtene dine, Raja! Når du drar fram holocaustfornektere og jødehatere i det offentlige rom, fremmer du ikke dialog, du viser bare galskapen. Dialog handler om å vise hverandre respekt og trekke fram hverandres gode sider, ikke om å vise fram de galeste meningene i samfunnet. Eller for å si det på en annen måte; er det noen som mener at det vil fremme den politiske dialogen i landet hvis vi ga mer plass til gærning-stalinistene i Tjen Folket og gærning-rasistene  som Norgespatriotene?

Raja raser videre:

Mulig det er muslimsk ungdom han kaller dette, siden de stiller i flertall. Muligens er det arenaen hvor muslimsk ungdom kan møte media, politi, og folkevalgte til dialog som er et «misfostersirkus».

Ærlig talt, Raja! Selv i skoledebatter er det ingen som prøver å argumentere så tynt. Du vet godt at dette ikke er tilfelle. Alle politikere prøver vel av og til å skape bilder av motstanderen, de pleier i hvert fall å ha et skinn av sannhet i seg.

Jeg skal ikke bruke så mye mer tid på dette, men:

Å likestille homofiles situasjon på grunn av en ytringsfrihetspris, med muslimers som nærmest kollektivt betraktes som snikislamifiserere, og som etter Martin Kolbergs uttalelse nærmest alle er «radikal islam», er rett og slett på trynet. Men stort annet kan ikke forventes av en arbeiderpartipolitiker.

Håkons poeng var at homofili faktisk har vært forbudt her i landet, og har drevet en årelang kamp for å kjempe fram like rettigheter i lovs form. Det foregår åpenbart diskriminering av muslimer i Norge, men det å være muslim har aldri vært forbudt. Du kan bare ikke sammenligne det.

Det er en drøy påstand at nordmenn nærmest kollektivt betrakter muslimer som snikislamifiserere. Å beskrive nordmenns oppfatning av muslimer på den måten er en karikatur, ikke et bidrag til dialog.

Til sist; alle som har giddi å sette seg inn i det, fikk med seg at da  Martin Kolberg snakket om radikal islam, tenkte han på de fundamentalistiske islamistiske bevegelsene. Det kom klart fram i uttalelsene Kolberg kom med etterpå, og det hadde vel kommet klart fram på NRK hvis ikke de behendig hadde klippet det bort. Det kan godt hende at det var uklokt og upresist å bruke begrepet “radikal islam” om de bevegelsene, men hverken Kolberg eller Arbeiderpartiet har noengang vært i nærheten av å karakterisere alle muslimer som tilhengere av radikal islam eller fundamentalisme. Dette er nok et forsøk på å skape et bilde som rett og slett ikke er sant, for å oppnå politisk gevinst.

Det var min kritikk. Det er mulig man ikke kan forvente mer av en Arbeiderparti-politiker. Men jeg forventer faktisk mer av deg, Abid Raja.

Demonstrasjonene i Iran er ikke så enkelt som folket mot regimet. Det er en rekke forskjellige maktkamper som foregår samtidig, og langt fra alle de som nå støtter demonstrasjonene gjør det fordi de er sanne demokrater. Det iranske presteregimet har nemlig ikke vært enige og tro på mange år, om de noensinne har vært det. Alle hovedpersonene i vårt nåværende drama har en lang historie bak seg i den islamske revolusjonens tjeneste. Og alle har de hver sin maktbase.

For det første er det selve valgkampen. Ahmadinejad er regimets valgvinner, kjent for alle for sine holocaust-fornektelser og atombombedrømmer. Ahmadinejad skrapte seg såvidt gjennom første valgrunde forrige gang, og vant i andre. Han har et asketisk, ukorrupt image, opptatt av fattigfolks interesser, og det skal være mye av grunnen til at vant forrige gang. Du har sikkert lest at han har mye støtte på landsbygda. Denne analysen viser at det ikke helt stemmer, tvert imot er det enorme stemmeantallet på landsbygda nå et av hovedbevisene på valgjuks. Ahmadinejad hentet først og fremst sin støtte blant fattige i byene. Under den islamske revolusjonen var han en av basij’ene, de paramilitære styrkene som har slått løs på demonstrantene de siste dagene. I dag kontrollerer han dem.

Hans viktigste tilhenger er øverste ayatollah Khamenei. Khamenei leder det øverste rådet, og snakker dermed med guddommelig autoritet i følge den islamske grunnloven. Han er altså Allahs stemme på jorda, på samme måte som katolikkene mener paven er Guds stemme. Den viktige forskjellen er at Khamenei også har kontroll over landet, ikke bare religiøse spørsmål. Etter mange år har han klart å bygge seg opp en maktbase i militæret, spesielt revolusjonsgarden som står direkte under den øverste lederens kontroll. Nå har han fått vokterrådet med seg på å nekte å underkjenne valget.

Ahmadinejads konkurrenter i valget var reformistene Mousavi (som trolig vant) og Karoubi. I en slags mellomposisjon kommer den fjerde kandidaten, Mohsen Rezaee (staves av og til Rezai). Ingen av disse har en lang historie som demokrater, hadde de hatt det hadde de aldri fått lov til å være kandidater. Mousavi var en av heltene i den islamske revolusjonen, og var statsminister i Iran fra 1981 til 1989. Men han gikk til valg på et klart reformistisk program, hvor det blant annet skulle åpnes for private tv-kanaler og kontrollen over revolusjonsgarden skulle overføres fra den øverste ayatollahen til presidenten.

Bak motkandidatene står den andre storspilleren, Rafsanjani. Det vil si, hans mann har først og fremst vært Rezai, men mye tyder på at han har støttet Mousavi i striden etter valget. Rafsanjani og Khamenei har en lang historie bak seg. Rafsanjani var kingmaker da Khamenei ble øverste leder i ’89, da revolusjonslederen ayatollah Khomeini døde. Han var  ble valgt til president i ’89, og gikk av i ’97. 

Han er likevel langt unna å være ute av politikken. Rafsanjani er nemlig leder av Ekspertrådet, det eneste organet som har myndighet til å kaste den øverste lederen. Nå er det mange som hevder han prøver å kaste Khamenei, og selv ta over som øverste leder. Ekspertrådet består av 86 islamske geistlige, enkelte hevder Rafsanjani har støtte fra minst 40 av disse. Det er altså en stor indre strid i det islamske regimet. Splittelsen mellom de to ble ikke mindre da datteren til Rafsanjani ble arrestert under demonstrasjonene her om dagen.

Det spekuleres også på om Khameneis sykdom er årsaken til at han har vært så opptatt av å holde på Ahmadinejad. Khamenei skal visstnok være dødelig syk, og han vil sørge for at arverekkefølgen er i rette hender før han dør. Men ryktene om hans sykdom har eksistert i ti år, det er definitivt ubekreftet denne gangen og.

Spørsmålet er, hvor mye handler dette egentlig om demokrati? For en stor del av demonstrantene gjør det det. Ingen av de nevnte politikerne har sagt at de vil kaste det islamske styret, det ville vært det samme som å be om dødsstraff. Men uttalelsene og handlingene fra Mousavi og Karoubi de siste dagene stiller dem mer og mer i opposisjon til det sittende regimet. Det er Mousavi som har annonsert generalstreiken fra i dag. Han har også kommet med en uttalelse som er massiv i sin kritikk av regimet. Og Karoubi kom med følgende meldinger i går (via twitter):

Karoubi – I demand release of all political prisoners immediately

Karoubi – the right of the nation to challenge this unfair & corrupt election is the right of all muslims

Karoubi – The actions of this Gov insults all free peoples of the world

Karoubi – The Gov has chosen to respond with oppression and violence

De to presidentkandidatene kommer nærmere og nærmere å stille seg i opposisjon til regimet. I dag begynner generalstreiken, neste store markering er minnemarkeringen for martyrene på torsdag. Og samtidig går ropene mot regimet hver eneste natt fra takene i Teheran.

Ropet Allah Akbar er vanskelig for regimet, fordi det islamske regimet vanskelig kan slå ned på folk som hyller gud. Samtidig vet de godt at dette ropet fra takene om kvelden var kjennetegnet til den forrige revolusjonen. Det samme gjelder grønnfargen demonstrantene benytter seg av. Mange av lederne, som Mousavi og Karoubi, vet hvordan en revolusjon skal gjennomføres. De bruker de samme teknikkene igjen.

Hvor lenge kommer det til å vare? Ingen anelse, men det er verdt å huske at den islamske revolusjonen faktisk tok mer enn et år å gjennomføre. Det var et år med markeringer, demonstrasjoner og kamper før sjahen faktisk ble kastet. Så selv om flere er pessimistiske, er det langt fra over. Regimet prøver åpenbart å knuse opprøret nå, det kan vare lenge.

Oppdatert 24.06: Mohzen Rezai har trukket sin klage på valgresultatet, og sier han vil sette nasjonen først. Det er nok ikke så viktig, han har aldri vært sentral i opprøret.