Jeg er helt for at staten ikke skal blande seg opp i den daglige styringen av selskapene den eier. Politikere kan ikke nok til å overstyre styrene i alle mulige små eller store saker. Men derfra til å ikke ha noe mening Statoils investeringer i oljesand er et ganske langt skritt. Det å ikke ha en politikk, er også en politikk.

Selvfølgelig kan generalforsamlinga i Statoil bestemme seg for at de ikke vil investere i oljesand. Og selvfølgelig kan regjeringa, som representant for den største eieren, ha en mening om det. Nå virker det som om hvis staten bare eier nok, så skal vi ikke bry oss om hva bedriften holder på med. Det er selvfølgelig helt på tur.

Etter en lang diskusjon fikk vi for noen år siden etiske retningslinjer for statens pensjonsfond utland, populært kalt oljefondet. Reglene er gode, de skal sørge for at vi ikke investerer i selskaper som driver virksomhet vi mener er etisk uforsvarlig. Produksjon av landminer, for eksempel. Eller selskaper som nekter ansatte å organisere seg og har uverdige arbeidsvilkår. Lista er lang over ting vi syns er over streken.

Det har funka, og skapt en del oppmerksomhet. Som for eksempel da regjeringa bestemte seg for å trekke seg ut av kjøpesentergiganten Wal-Mart. Det var veldig bra, og viser at man mener alvor.

For å spre risiko, eier oljefondet aldri noe mer enn små aksjeposter i selskap. Så når vi drar på generalforsamlinger og sier at noen investeringer er uakseptable, eller selger oss ut av selskap som bryter de etiske retningslinjene, så gjør vi det i trygg forvisning om at vi ikke har noen reell mulighet til å bestemme.

Staten eier 2/3 av Statoil. Regjeringa kan bestemme hvilken retning den vil at selskapet skal gå. Det burde den gjort. Å bestemme seg for å ikke bli med på miljøsvineriet oljesand er en prinsippavgjørelse, ikke detaljstyring. Å bestemme seg for å bli med på ferden er også et politisk valg. Det valget burde ikke regjeringa tatt.

Oppdatert: Solheim varsler omkamp. Det er vel bare å ønske han lykke til.

Reklamer