Høyt opp, langt nede. Det var mulig det var en klassiker av en fotballkamp  og en god kamp for Oslo for alle nøytrale (hvordan går det an å være nøytral mellom Lyn og Enga?), men for oss som bryr oss endte det bare opp som en eneste lang pine. Martin var nok ikke den eneste som lå oppe og grubla i natt.

Fatter’n tok meg med på Bislett i ’89. VIF-Rosenborg 2-8. Mini slo saltomortaler. Hele Norge ble forelska i Rosenborg. Jeg ble forelska i Vålerenga. Det har vært mye lidelse siden da.

I boka Tribunefeber setter Nick Hornby ord på hvordan det er å være fotballsupporter. All lidelsen man går igjennom for laget sitt. Det tar et par sekunder å skåre et mål, 30 sekunder å feire det.  Resten av kampen er korte glimt av glede over presise pasninger, knallharde taklinger og flotte finter. Men først og fremst er det frustrasjon over alle de uforløste øyeblikkene som aldri blir noe av. Drømmen, håpet og irritasjonen over alt som er så åpenbart riktig når man ser det fra tribunen, men som gutta på banen aldri gjør. For ikke å snakke om dommeren.

Bildene sitter i meg. Muri som header inn seriegullet i Skien, Ørni som sparker inn ballen med lykkekrona i cupfinalen 2002, Reka som banker inn det avgjørende frispark mot Sandefjord. Men også gullet som aldri kom da Berre bomma alene med keeper høsten 2004, Freddy som bomma på straffe i Brügge eller Panzer som sklei en centimeter for kort en nedrykkskveld i 2000.

I går var det sånn igjen. Jeg følte det på meg. Vår tur. God kontroll i første. Flott mål. tafatt motstander. Hvor mange ganger følte jeg ikke gledesrusen gjennom den kampen? Og så skjer det igjen. Storbæk, hvorfor står du der som en rundingsbøye? Muri, kan du ikke prøve å takle? Hagen, kan du ikke bare legge opp?

Jeg kommer til å gå igjen. Fotball er det beste som fins. Jeg har nemlig bildene på netthinna. Av Moa som banker inn cupfinaleskåringer. Av Daniel og Martin som løfter pokalen. Av meg selv som feirer.

I ain’t afraid of no ghost.

Reklamer