I går sprakk nyheten. Først blir meklingsfristen utsatt en dag for å ha noen møter med ministeren. Det var ikke så overraskende, pensjon er et stort og komplekst spørsmål. Men så ender de opp med  å utsette hele fristen én uke! Det er veldig, veldig spesielt.

Faktum er at det aldri har skjedd før. På overtid går man ofte i meklingene, så ofte at det nesten virker som det hører med i ritualet, men man har aldri gått så langt at man har utsatt hele fristen en uke.

Fagbevegelsens krav har vært klare lenge. LO, UNIO, YS og Akademikerne har stått sammen om kravene sine. De er ganske enkle og lettfattelige: 66% av lønna i pensjon, 65 år når man kan gå av, 30 års opptjeningstid. Alle har vært samla og beinharde på at de vil ha en bruttomodell, ikke en påslagsmodell.  Pensjonen skal være trygg, sikker og forutsigbar.

At staten helst ville ha en påslagsmodell er kjent. Men de må da også ha visst at fagbevegelsen aldri kom til å godta det? Det handler jo ikke bare om å overbevise noen forhandlere, oppgjøret skal ut til uravstemning til medlemmer som har slått klart fast at de ønsker en bruttomodell.

Nå viser det seg at staten helt fram til i går kveld har foreslått en påslagsmodell. Har de ikke forstått at fagbevegelsen mener alvor? Ja, staten har visst ikke engang prøvd å regne på hva en bruttomodell vil koste. Det er grunnen til at hele fristen nå blir utsatt en uke. Jøss, har staten virkelig vært så dårlig forberedt? Det er rett og slett vanskelig å skjønne at staten i så liten grad har forstått hva fagbevegelsen kunne godta.

I går kveld godtok staten at det er en bruttomodell som skal ligge til grunn. Man begynner nesten forhandlingene på nytt. Å spå hvordan det går er ikke lett, men at man ender opp i nærheten av fagbevegelsens opprinnelige krav er jeg ganske sikker på. Oppgjøret skal godtas i en demokratisk avstemning blant medlemmene, da har ikke fagbevegelsens forhandlere mye å gå på.

Advertisements