Jan E. Hansen har søndagskronikken i Aftenposten i dag. Nok en gang kommer kravet om å legge historien bak seg, og ære mannen og forfatterskapet ved å kalle opp en gate i Oslo etter Knut Hamsun.

I Oslo bystyre har vi allerede hatt debatten. Etter litt debatt fikk jeg AP og flertallet i bystyret med på å si nei. Vi ville heller kalle opp en gate etter en karakter eller tittel fra en av bøkene hans (noe byrådet ikke har fulgt opp). Her er innlegget jeg holdt den gangen:

Jeg skulle ønske at dette bare handlet om forfatteren Knut Hamsun, jeg, og at det var så enkelt som å si at nå bare snakket vi om forfatterskapet og så kunne vi glemme hele resten av greia. Dessverre kan vi ikke det. Dessverre er Knut Hamsun en langt mer komplisert person enn bare de bøkene han skrev. Det handler ikke om kvaliteten på forfatterskapet eller personene eller karakterene vi kan navngi. Det handler om hele personen Hamsun, som vi faktisk ærer ved å oppkalle en plass etter ham. Da er det hele pakka vi oppkaller etter, ikke bare etter noen av de tingene han har skrevet.

La meg komme med et par sitater:

«4. mai 1940: Nordmenn – kast børsa og gå hjem. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss alle nøytrale.»

Det var 4. mai 1940, rett etter at nazistene hadde invadert Norge, eller helt på slutten, 7. mai 1945, så skriver han om hvordan vi alle nå står med hodet bøyd ved hans grav.

«Han var en kriger, en kriger for menneskeheten, en forkynner av evangeliet om rett for alle nasjoner.»

Det var nekrologen over Hitler som sto på trykk i Aftenposten 7. mai 1945. Han var en troende og glødende nazist helt til the bitter end, helt, helt til slutten. Jeg skjønner ikke helt hvordan man bare kan se bort fra det.

Jeg er helt enig i alt som ble sagt om forfatterskapet hans. Jeg er enig i alt som er sagt om hva denne mannen skriver. Han har skrevet noen av de vakreste kjærlighetsskildringene som finnes i norsk litteratur og i litteraturen overhodet. Jeg er veldig, veldig for at vi skal minnes disse tingene han har kommet med, men det er faktisk ikke det samme som å minne hele mannen Knut Hamsun. Dette er ikke et forsøk på å lage et kompromiss.

Det er ikke pinglete å la være å hylle en mann som hyllet nazismen og Hitler så sterkt, helt til sine siste dager. Dette er ikke halvveis, dette er faktisk et forsøk på å hylle forfatterskapet, et forfatterskap som fortjener å bli hyllet fordi det har betydd mye for mange, fortsatt kommer til å gjøre det og som fortsatt bør bli minnet av alle som er glad i norsk litteratur.

Advertisements