Den gærne presidenten Ahmadinejad mener han har fått fire nye år, motkandidaten Mir Hossein Mousavi mener det er han som har vunnet. Noen snakker om kupp, akkurat nå virker det hvertfall veldig usikkert hva som skjer.

Jeg har vært i Iran. For noen år siden reiste jeg rundt i landet et par uker sammen en gjeng fra Arbeiderpartiet. Det er den rareste reisen jeg noensinne har vært på.

Hva skal man si om et land der folk kommer opp til en på gata og sier: «Vær så snill, fortell verden om hvor ille vi har det her når du kommer hjem»? Eller når man knapt nok rekker å prate med noen damer på gata et par minutter før politiet kommer med beskjed om at de om kvinner ikke bør prate med utenlandske menn?

Iran er et land hvor du alltid sitter med en rar følelse av at du ikke vet om du kan stole på de du snakker med. Sier de det de sier fordi de mener det, eller sier de det fordi de er redde for at det hemmelige politiet tyvlytter på samtalen. Man vet aldri hvem man kan stole på.

Vi var på et møte med en opposisjonell studentforening vi hadde fått kontakt med. Først satt vi alle sammen og pratet, og det kom egentlig fint lite ut av samtalen. Ingen ville si noe virkelig interessant. Etterpå, lett mingling, og jeg kommer i prat med to menn. De spør meg om hva jeg syns om Iran, og jeg svarer

– Det er et land hvor jeg aldri helt vet om folk forteller meg det de mener, eller det de tror de bør si.

De ser på hverandre, nikker og sier – Du har skjønt mye av hvordan det er her.

Iran er et religiøst diktatur, erkereaksjonært på alle måter. Samtidig er det så mye mer. Ytringsfrihet og demokrati har de ikke, men bare det å ha et slags valg er bedre enn de fleste land i den arabiske verden. Kvinneundertrykkingen er enorm og grotesk, men det er samtidig flere kvinner enn menn som studerer. Jeg ville heller vært kvinne i Iran enn i Saudi-Arabia, for å dra en sammenligning.

På mange måter er Iran et veldig moderne samfunn, som blir holdt ned av religiøse krefter som har klart å tilrive seg makta. Man sitter med håpet om at bare de klarte å frigjøre seg, ville Iran raskt kunne etablere seg som et fungerende demokrati. Kanskje som Spania og Portugal gjorde da de endelig ble kvitt sine fascistiske diktaturer. Dessverre ser det ut som alle spede forsøk på reform blir knust. Det er en trist skjebne for et land.

Oppdatert: Nå rapporterer Dagbladet om opptøyer i Iran. Og VG. Kommer endelig revolusjonen mange har drømt om?

Oppdatert II: Ahmadinejad feirer valgseieren og sier som alltid at all kritikk er vestlig imperialisme, mens Mandag Morgen har en veldig interessant post om valgjuks.

Advertisements