Appellen jeg holdt ved demonstrasjonen foran Stortinget i dag:

Hva skal man si om et regime der folk stopper deg på gata for å gi deg en beskjed: 

–         Fortell verden om hvordan vi har det her når du kommer hjem

Hva skal man si om et regime der folk ikke tør fortelle sannheten fordi de frykter å bli overhørt av et hemmelig politi som ingen vet hva kan finne på?

Det var noen av mine erfaringer fra Iran da jeg var der for noen år siden. Noen små innblikk jeg fikk i løpet av to snau ukers rundreise i landet. Noen få blikk inn i vanlige mennesker liv i et diktatur.

Jeg tenker på disse menneskene nå. Jeg tenker på den unge jenta som viste oss rundt i museet, og aldri helt fikk med seg at det var jeg som var Andreas og venninna mi som var Berit. Jeg tenker på det unge paret jeg møtte som drømte om bedre framtid, fritt for ayatollahenes terrorregime. Og jeg tenker på teppeselgeren i basaren som smilende prøvde å få meg til å betale mest mulig for de vakre teppene han hadde.

Jeg vet ikke om de går i tog i dag. Men jeg vet at flere hundretusener, ja millioner av iranere nå går i tog. De går i tog for en bedre og friere framtid.

Dette var aldri et demokratisk valg. Når ytringsfriheten er begrenset og kandidatene er godkjent på forhånd er det meningsløst å snakke om valg. Det spiller egentlig ikke så stor rolle om det ble juksa eller ei, det var aldri folkets stemme som virkelig ble hørt.

Nå går de tog. Unge frihetskjempere som vil kaste et regimet som har terrorisert og undertrykt dem i tre altfor lange tiår. I dag går de en taus marsj gjennom Teherans gater, i Isfahan, i Shiraz og i de andre byene i Iran.

De er moderne helter. De viser kraften som ligger i folket og demokratiet. Intet regime kan overleve når folket reiser og står sammen mot undertrykkere. For tjue år siden så vi det i land etter land i Øst-Europa, forhåpentligvis ser vi det i dag igjen i Iran.

For noen år siden bodde jeg i Praha. Der ble jeg kjent med en kvinne som hadde vært blant studentlederne da tsjekkerne reiste seg mot sitt regime for tjue år siden. Hun viste meg rundt i byen, fortalte om stedene de hadde demonstrert for tjue år siden. Hun viste meg minnesmerket på plassen der en venn av henne ble skutt mens hun sto fem meter unna. Hun fortalte om samholdet og solidariteten de følte.

Og hun fortalte meg en viktig ting. Om hvor mye det betydde for dem at de visste de hadde verden med seg. Å kjenne det samholdet, og vite at verden er med dem, var avgjørende for at de klarte å holde sammen i kampen.

Det er ikke sikkert at iranerne lykkes. Hadde det vært enkelt, hadde de gjort det for lenge siden. Regimet har allerede vist at de vil ty de voldelige midlene de har for å bekjempe opprøret.

Det iranske folket fortjener vår fulle støtte. Når folk reiser seg mot tyrannene er det en plikt for alle mennesker som er tilhengere av frihet og demokrati å reise seg sammen med dem. Vi, som nordmenn og landet Norge, må gjøre det vi kan for å hjelpe. Vi må vise at står på folkets side.

Iranerne fortjener å leve i frihet. De fortjener å kunne velge sine ledere. De fortjener å slippe diktaturet.

Marg bar diktator! (ned med diktaturet)

Reklamer