I dag begynner generalstreiken. Kan folket holde ut?

Demonstrasjonene i Iran er ikke så enkelt som folket mot regimet. Det er en rekke forskjellige maktkamper som foregår samtidig, og langt fra alle de som nå støtter demonstrasjonene gjør det fordi de er sanne demokrater. Det iranske presteregimet har nemlig ikke vært enige og tro på mange år, om de noensinne har vært det. Alle hovedpersonene i vårt nåværende drama har en lang historie bak seg i den islamske revolusjonens tjeneste. Og alle har de hver sin maktbase.

For det første er det selve valgkampen. Ahmadinejad er regimets valgvinner, kjent for alle for sine holocaust-fornektelser og atombombedrømmer. Ahmadinejad skrapte seg såvidt gjennom første valgrunde forrige gang, og vant i andre. Han har et asketisk, ukorrupt image, opptatt av fattigfolks interesser, og det skal være mye av grunnen til at vant forrige gang. Du har sikkert lest at han har mye støtte på landsbygda. Denne analysen viser at det ikke helt stemmer, tvert imot er det enorme stemmeantallet på landsbygda nå et av hovedbevisene på valgjuks. Ahmadinejad hentet først og fremst sin støtte blant fattige i byene. Under den islamske revolusjonen var han en av basij’ene, de paramilitære styrkene som har slått løs på demonstrantene de siste dagene. I dag kontrollerer han dem.

Hans viktigste tilhenger er øverste ayatollah Khamenei. Khamenei leder det øverste rådet, og snakker dermed med guddommelig autoritet i følge den islamske grunnloven. Han er altså Allahs stemme på jorda, på samme måte som katolikkene mener paven er Guds stemme. Den viktige forskjellen er at Khamenei også har kontroll over landet, ikke bare religiøse spørsmål. Etter mange år har han klart å bygge seg opp en maktbase i militæret, spesielt revolusjonsgarden som står direkte under den øverste lederens kontroll. Nå har han fått vokterrådet med seg på å nekte å underkjenne valget.

Ahmadinejads konkurrenter i valget var reformistene Mousavi (som trolig vant) og Karoubi. I en slags mellomposisjon kommer den fjerde kandidaten, Mohsen Rezaee (staves av og til Rezai). Ingen av disse har en lang historie som demokrater, hadde de hatt det hadde de aldri fått lov til å være kandidater. Mousavi var en av heltene i den islamske revolusjonen, og var statsminister i Iran fra 1981 til 1989. Men han gikk til valg på et klart reformistisk program, hvor det blant annet skulle åpnes for private tv-kanaler og kontrollen over revolusjonsgarden skulle overføres fra den øverste ayatollahen til presidenten.

Bak motkandidatene står den andre storspilleren, Rafsanjani. Det vil si, hans mann har først og fremst vært Rezai, men mye tyder på at han har støttet Mousavi i striden etter valget. Rafsanjani og Khamenei har en lang historie bak seg. Rafsanjani var kingmaker da Khamenei ble øverste leder i ’89, da revolusjonslederen ayatollah Khomeini døde. Han var  ble valgt til president i ’89, og gikk av i ’97. 

Han er likevel langt unna å være ute av politikken. Rafsanjani er nemlig leder av Ekspertrådet, det eneste organet som har myndighet til å kaste den øverste lederen. Nå er det mange som hevder han prøver å kaste Khamenei, og selv ta over som øverste leder. Ekspertrådet består av 86 islamske geistlige, enkelte hevder Rafsanjani har støtte fra minst 40 av disse. Det er altså en stor indre strid i det islamske regimet. Splittelsen mellom de to ble ikke mindre da datteren til Rafsanjani ble arrestert under demonstrasjonene her om dagen.

Det spekuleres også på om Khameneis sykdom er årsaken til at han har vært så opptatt av å holde på Ahmadinejad. Khamenei skal visstnok være dødelig syk, og han vil sørge for at arverekkefølgen er i rette hender før han dør. Men ryktene om hans sykdom har eksistert i ti år, det er definitivt ubekreftet denne gangen og.

Spørsmålet er, hvor mye handler dette egentlig om demokrati? For en stor del av demonstrantene gjør det det. Ingen av de nevnte politikerne har sagt at de vil kaste det islamske styret, det ville vært det samme som å be om dødsstraff. Men uttalelsene og handlingene fra Mousavi og Karoubi de siste dagene stiller dem mer og mer i opposisjon til det sittende regimet. Det er Mousavi som har annonsert generalstreiken fra i dag. Han har også kommet med en uttalelse som er massiv i sin kritikk av regimet. Og Karoubi kom med følgende meldinger i går (via twitter):

Karoubi – I demand release of all political prisoners immediately

Karoubi – the right of the nation to challenge this unfair & corrupt election is the right of all muslims

Karoubi – The actions of this Gov insults all free peoples of the world

Karoubi – The Gov has chosen to respond with oppression and violence

De to presidentkandidatene kommer nærmere og nærmere å stille seg i opposisjon til regimet. I dag begynner generalstreiken, neste store markering er minnemarkeringen for martyrene på torsdag. Og samtidig går ropene mot regimet hver eneste natt fra takene i Teheran.

Ropet Allah Akbar er vanskelig for regimet, fordi det islamske regimet vanskelig kan slå ned på folk som hyller gud. Samtidig vet de godt at dette ropet fra takene om kvelden var kjennetegnet til den forrige revolusjonen. Det samme gjelder grønnfargen demonstrantene benytter seg av. Mange av lederne, som Mousavi og Karoubi, vet hvordan en revolusjon skal gjennomføres. De bruker de samme teknikkene igjen.

Hvor lenge kommer det til å vare? Ingen anelse, men det er verdt å huske at den islamske revolusjonen faktisk tok mer enn et år å gjennomføre. Det var et år med markeringer, demonstrasjoner og kamper før sjahen faktisk ble kastet. Så selv om flere er pessimistiske, er det langt fra over. Regimet prøver åpenbart å knuse opprøret nå, det kan vare lenge.

Oppdatert 24.06: Mohzen Rezai har trukket sin klage på valgresultatet, og sier han vil sette nasjonen først. Det er nok ikke så viktig, han har aldri vært sentral i opprøret.

Advertisements