I går var jeg på Manifest-fest, åpningsfest for den nye tenketanken Manifest senter for samfunnsanalyse.

Jeg er litt imponert av Manifest. De har satt seg ambisjoner om å bli en viktig premissleverandør for fagbevegelsen, og de har de klart.

Poenget er jo at det ikke er noen andre som leverer stoff som er interessant for vanlige tillitsvalgte i LO. Fagbevegelsen har sitt eget forskningsinstitutt, FAFO, men det er langt sterkere knytta til resten av akademia enn det er til tillitsvalgte på grunnplanet. Det er de færreste fagforeninger som ville finne på å be en FAFO-representant om å innlede på et møte, de oppfattes rett og slett ikke som særlig relevante. De forsker for så vidt på temaer som angår fagbevegelsen, men de formidler det i liten grad på en måte som tillitsvalgte kan bruke.

Den andre tenketanken på venstresida, Res Publica, spiller også en helt annen rolle. De er opptatt av å diskutere de store spørsmålene, som nordområdene og innovasjonspolitikk. Selv syns jeg det er interessant, særlig siden innovasjonsteori er faget mitt, og jeg skulle gjerne hatt med meg konferansen i dag. Men det er lite de kommer med som kan brukes i det daglige arbeidet til tillitsvalgte. Og en raskt titt på nettsidene avslører at de ikke er spesielt opptatt av formidling.

Inn kommer Manifest, med brosjyrer som ”bruk og kast”. En flott liten brosjyre om midlertidige ansettelser og arbeidsmiljøloven. Manifest er tabloide i ordets beste forstand, de formidler vanskelige budskap på en enkel og lettfattelig måte. Og de holder på med ting som treffer de tillitsvalgte på hjemmebane.

På det nye senteret jobber Magnus Marsdal, kjent for mange, Ali Esbati, tidligere leder av Ung Vänster i Sverige (og dyktig blogger), og Ingrid Wergeland. De fleste som er tilknyttet Manifest-miljøet kommer fra RU eller SU de siste ti årene, noen er partipolitisk uavhengige. Alle er de plassert klart til venstre i norsk politikk.

Det er fascinerende at den gjengen, som selv innafor LO er ganske marginal, har klart å bli såpass viktige. Marsdal har nok holdt flere innledninger for fagforeninger i Fagforbundet det siste året enn det AP-politikere har holdt til sammen. Det er en styrke for fagbevegelsen at den har flere bein å stå på, det blir et problem for oss i AP hvis man slutter å være den viktigste politiske kontakten for LO.

Svaret er selvfølgelig ikke noe annet enn det det alltid er; være flinkere enn konkurrenten. Det faglig-politiske samarbeidet mellom AP og LO er tett og godt på toppnivå. Arbeiderpartiet bør diskutere hvor man kan få et bedre samarbeid med fagbevegelsen også mellom vanlige tillitsvalgte i partiet og fagbevegelsen. Vi har pleid å kalle fagbevegelsen våre lytteposter ute i folket, de lyttepostene må vi faktisk lytte til.

Advertisements