Aftenposten bruker førstesida i dag på å fortelle om noen rare ting i bilavgiftene som gjør at noen veldig få biltyper ender opp med høyere bilavgifter enn de kanskje burde. All ære til dem for å ta det opp. Men de glemmer å fortelle det som er den viktigste historien om bilavgiftene:

co2-utslipp fra personbiler

Ser dere det? De rødgrønne la om bilavgiftene fra 1. januar 2007. Det hadde en øyeblikkelig virkning på CO2-utslippene fra nye biler. 6 prosent reduksjon med en gang. Et godt og effektivt miljøtiltak.

 

Tallene kommer fra Opplysningsrådet for Veitrafikken, via bladet Klima.

Jeg vet det ikke er verdt det, men jeg klarer ikke å la være å plukke fra hverandre Abid Rajas rablerier i Dagsavisen i dag.

Innlegget er bare fullt av og feilslutninger og drøye tolkninger, alt for å prøve å male et bilde av intolerante AP-folk som hverken forstår eller bryr seg om integrering. Han starter friskt:

Håkon Haugli (Ap) er den personen som på twitter la ut meldingen om at han syntes dialogmøtene på Litteraturhuset var et «freakshow». Han synes altså at det at folk kommer sammen for dialog er «misfostersirkus».

Du står ikke på ex.phil ved å trekke sånne slutninger, Raja! Håkon sier ikke at det at folk kommer sammen for dialog er et misfostersirkus, han sier at de såkalte dialogmøtene til Raja er et freakshow.  Man kan godt være for dialog, selv om man ikke blindt aksepterer  alt som prøver å smykke seg med begrepet dialog.

Det er gode grunner til å være kritisk til møtene dine, Raja! Når du drar fram holocaustfornektere og jødehatere i det offentlige rom, fremmer du ikke dialog, du viser bare galskapen. Dialog handler om å vise hverandre respekt og trekke fram hverandres gode sider, ikke om å vise fram de galeste meningene i samfunnet. Eller for å si det på en annen måte; er det noen som mener at det vil fremme den politiske dialogen i landet hvis vi ga mer plass til gærning-stalinistene i Tjen Folket og gærning-rasistene  som Norgespatriotene?

Raja raser videre:

Mulig det er muslimsk ungdom han kaller dette, siden de stiller i flertall. Muligens er det arenaen hvor muslimsk ungdom kan møte media, politi, og folkevalgte til dialog som er et «misfostersirkus».

Ærlig talt, Raja! Selv i skoledebatter er det ingen som prøver å argumentere så tynt. Du vet godt at dette ikke er tilfelle. Alle politikere prøver vel av og til å skape bilder av motstanderen, de pleier i hvert fall å ha et skinn av sannhet i seg.

Jeg skal ikke bruke så mye mer tid på dette, men:

Å likestille homofiles situasjon på grunn av en ytringsfrihetspris, med muslimers som nærmest kollektivt betraktes som snikislamifiserere, og som etter Martin Kolbergs uttalelse nærmest alle er «radikal islam», er rett og slett på trynet. Men stort annet kan ikke forventes av en arbeiderpartipolitiker.

Håkons poeng var at homofili faktisk har vært forbudt her i landet, og har drevet en årelang kamp for å kjempe fram like rettigheter i lovs form. Det foregår åpenbart diskriminering av muslimer i Norge, men det å være muslim har aldri vært forbudt. Du kan bare ikke sammenligne det.

Det er en drøy påstand at nordmenn nærmest kollektivt betrakter muslimer som snikislamifiserere. Å beskrive nordmenns oppfatning av muslimer på den måten er en karikatur, ikke et bidrag til dialog.

Til sist; alle som har giddi å sette seg inn i det, fikk med seg at da  Martin Kolberg snakket om radikal islam, tenkte han på de fundamentalistiske islamistiske bevegelsene. Det kom klart fram i uttalelsene Kolberg kom med etterpå, og det hadde vel kommet klart fram på NRK hvis ikke de behendig hadde klippet det bort. Det kan godt hende at det var uklokt og upresist å bruke begrepet «radikal islam» om de bevegelsene, men hverken Kolberg eller Arbeiderpartiet har noengang vært i nærheten av å karakterisere alle muslimer som tilhengere av radikal islam eller fundamentalisme. Dette er nok et forsøk på å skape et bilde som rett og slett ikke er sant, for å oppnå politisk gevinst.

Det var min kritikk. Det er mulig man ikke kan forvente mer av en Arbeiderparti-politiker. Men jeg forventer faktisk mer av deg, Abid Raja.

I dag begynner generalstreiken. Kan folket holde ut?

Demonstrasjonene i Iran er ikke så enkelt som folket mot regimet. Det er en rekke forskjellige maktkamper som foregår samtidig, og langt fra alle de som nå støtter demonstrasjonene gjør det fordi de er sanne demokrater. Det iranske presteregimet har nemlig ikke vært enige og tro på mange år, om de noensinne har vært det. Alle hovedpersonene i vårt nåværende drama har en lang historie bak seg i den islamske revolusjonens tjeneste. Og alle har de hver sin maktbase.

For det første er det selve valgkampen. Ahmadinejad er regimets valgvinner, kjent for alle for sine holocaust-fornektelser og atombombedrømmer. Ahmadinejad skrapte seg såvidt gjennom første valgrunde forrige gang, og vant i andre. Han har et asketisk, ukorrupt image, opptatt av fattigfolks interesser, og det skal være mye av grunnen til at vant forrige gang. Du har sikkert lest at han har mye støtte på landsbygda. Denne analysen viser at det ikke helt stemmer, tvert imot er det enorme stemmeantallet på landsbygda nå et av hovedbevisene på valgjuks. Ahmadinejad hentet først og fremst sin støtte blant fattige i byene. Under den islamske revolusjonen var han en av basij’ene, de paramilitære styrkene som har slått løs på demonstrantene de siste dagene. I dag kontrollerer han dem.

Hans viktigste tilhenger er øverste ayatollah Khamenei. Khamenei leder det øverste rådet, og snakker dermed med guddommelig autoritet i følge den islamske grunnloven. Han er altså Allahs stemme på jorda, på samme måte som katolikkene mener paven er Guds stemme. Den viktige forskjellen er at Khamenei også har kontroll over landet, ikke bare religiøse spørsmål. Etter mange år har han klart å bygge seg opp en maktbase i militæret, spesielt revolusjonsgarden som står direkte under den øverste lederens kontroll. Nå har han fått vokterrådet med seg på å nekte å underkjenne valget.

Ahmadinejads konkurrenter i valget var reformistene Mousavi (som trolig vant) og Karoubi. I en slags mellomposisjon kommer den fjerde kandidaten, Mohsen Rezaee (staves av og til Rezai). Ingen av disse har en lang historie som demokrater, hadde de hatt det hadde de aldri fått lov til å være kandidater. Mousavi var en av heltene i den islamske revolusjonen, og var statsminister i Iran fra 1981 til 1989. Men han gikk til valg på et klart reformistisk program, hvor det blant annet skulle åpnes for private tv-kanaler og kontrollen over revolusjonsgarden skulle overføres fra den øverste ayatollahen til presidenten.

Bak motkandidatene står den andre storspilleren, Rafsanjani. Det vil si, hans mann har først og fremst vært Rezai, men mye tyder på at han har støttet Mousavi i striden etter valget. Rafsanjani og Khamenei har en lang historie bak seg. Rafsanjani var kingmaker da Khamenei ble øverste leder i ’89, da revolusjonslederen ayatollah Khomeini døde. Han var  ble valgt til president i ’89, og gikk av i ’97. 

Han er likevel langt unna å være ute av politikken. Rafsanjani er nemlig leder av Ekspertrådet, det eneste organet som har myndighet til å kaste den øverste lederen. Nå er det mange som hevder han prøver å kaste Khamenei, og selv ta over som øverste leder. Ekspertrådet består av 86 islamske geistlige, enkelte hevder Rafsanjani har støtte fra minst 40 av disse. Det er altså en stor indre strid i det islamske regimet. Splittelsen mellom de to ble ikke mindre da datteren til Rafsanjani ble arrestert under demonstrasjonene her om dagen.

Det spekuleres også på om Khameneis sykdom er årsaken til at han har vært så opptatt av å holde på Ahmadinejad. Khamenei skal visstnok være dødelig syk, og han vil sørge for at arverekkefølgen er i rette hender før han dør. Men ryktene om hans sykdom har eksistert i ti år, det er definitivt ubekreftet denne gangen og.

Spørsmålet er, hvor mye handler dette egentlig om demokrati? For en stor del av demonstrantene gjør det det. Ingen av de nevnte politikerne har sagt at de vil kaste det islamske styret, det ville vært det samme som å be om dødsstraff. Men uttalelsene og handlingene fra Mousavi og Karoubi de siste dagene stiller dem mer og mer i opposisjon til det sittende regimet. Det er Mousavi som har annonsert generalstreiken fra i dag. Han har også kommet med en uttalelse som er massiv i sin kritikk av regimet. Og Karoubi kom med følgende meldinger i går (via twitter):

Karoubi – I demand release of all political prisoners immediately

Karoubi – the right of the nation to challenge this unfair & corrupt election is the right of all muslims

Karoubi – The actions of this Gov insults all free peoples of the world

Karoubi – The Gov has chosen to respond with oppression and violence

De to presidentkandidatene kommer nærmere og nærmere å stille seg i opposisjon til regimet. I dag begynner generalstreiken, neste store markering er minnemarkeringen for martyrene på torsdag. Og samtidig går ropene mot regimet hver eneste natt fra takene i Teheran.

Ropet Allah Akbar er vanskelig for regimet, fordi det islamske regimet vanskelig kan slå ned på folk som hyller gud. Samtidig vet de godt at dette ropet fra takene om kvelden var kjennetegnet til den forrige revolusjonen. Det samme gjelder grønnfargen demonstrantene benytter seg av. Mange av lederne, som Mousavi og Karoubi, vet hvordan en revolusjon skal gjennomføres. De bruker de samme teknikkene igjen.

Hvor lenge kommer det til å vare? Ingen anelse, men det er verdt å huske at den islamske revolusjonen faktisk tok mer enn et år å gjennomføre. Det var et år med markeringer, demonstrasjoner og kamper før sjahen faktisk ble kastet. Så selv om flere er pessimistiske, er det langt fra over. Regimet prøver åpenbart å knuse opprøret nå, det kan vare lenge.

Oppdatert 24.06: Mohzen Rezai har trukket sin klage på valgresultatet, og sier han vil sette nasjonen først. Det er nok ikke så viktig, han har aldri vært sentral i opprøret.

Terningen er kastet i Iran. Irans øverste leder, Ayatollah Khamenei, brukte fredagsbønnen til å knuse alle drømmer om en rettferdig omtelling i presidentvalget. Han la samtidig ansvaret for volden på demonstrantene, og gjorde det klart at de må bære konsekvensene hvis de ikke slutter nå. Trusselen om å bruke vold var åpenbar.

Hele den islamske republikkens eksistens er nå i spill. Khamenei må lykkes med å undertrykke folkeopprøret, ellers så er det slutt på han og regimet. Demokratiforkjemperne har sjansen nå.

Det blir ikke lett. Hvis folket klarer å stå sammen, kan intet regime holde dem nede. Men foreløpig har Khamenei kontroll på revolusjonsgarden, og Ahmadinejad har kontroll på de voldelige basijene, gatebøllene som til nå har prøvd å terrorisere folket.

Foreløpig holder folket ut. Den store testen kommer i morgen. Opposisjonslederne har kalt inn til nok en stor demonstrasjon i morgen kl fire, lokal tid. Hvis folket viser standhaftighet, og møter opp i milliontall igjen, kan de vinne. Men hvor redde er de for voldsapparatet til Khamenei? Og hva gjør valgvinneren Mousavi? Stiller han seg på folkets side, eller bøyer han seg for den øverste lederen? Demonstrasjonene handler ikke lenger om han, men han kan være en viktig brikke som kan bringe revolusjonen framover.

I morgen er en stor og viktig dag. Jeg skal kle meg i grønt og tenke på Iran. Du kan møte opp på støttemarkering foran Stortinget kl. 12.

Oppdatert kl 20.30: De tre opposisjonskandidatene oppfordrer samlet til å delta i demonstrasjonen lørdag. Nå skjer det!

Iran er selvfølgelig det viktigste som skjer om dagen. Likevel, midt oppi all fokuset på utviklingen i Iran, tar jeg meg tida til å bringe en gladnyhet fra Norge.

Norges Bank kunne nemlig i går melde at de spår færre ledige enn de før trodde. Jeg er ikke blant de som tror finanskrisen er over, hverken i Norge eller resten av verden, men det er godt å se at noen ting går bedre. Og ikke minst er det godt å se at krisepakkene til regjeringen virker.

Keep up the good work!

Appellen jeg holdt ved demonstrasjonen foran Stortinget i dag:

Hva skal man si om et regime der folk stopper deg på gata for å gi deg en beskjed: 

–         Fortell verden om hvordan vi har det her når du kommer hjem

Hva skal man si om et regime der folk ikke tør fortelle sannheten fordi de frykter å bli overhørt av et hemmelig politi som ingen vet hva kan finne på?

Det var noen av mine erfaringer fra Iran da jeg var der for noen år siden. Noen små innblikk jeg fikk i løpet av to snau ukers rundreise i landet. Noen få blikk inn i vanlige mennesker liv i et diktatur.

Jeg tenker på disse menneskene nå. Jeg tenker på den unge jenta som viste oss rundt i museet, og aldri helt fikk med seg at det var jeg som var Andreas og venninna mi som var Berit. Jeg tenker på det unge paret jeg møtte som drømte om bedre framtid, fritt for ayatollahenes terrorregime. Og jeg tenker på teppeselgeren i basaren som smilende prøvde å få meg til å betale mest mulig for de vakre teppene han hadde.

Jeg vet ikke om de går i tog i dag. Men jeg vet at flere hundretusener, ja millioner av iranere nå går i tog. De går i tog for en bedre og friere framtid.

Dette var aldri et demokratisk valg. Når ytringsfriheten er begrenset og kandidatene er godkjent på forhånd er det meningsløst å snakke om valg. Det spiller egentlig ikke så stor rolle om det ble juksa eller ei, det var aldri folkets stemme som virkelig ble hørt.

Nå går de tog. Unge frihetskjempere som vil kaste et regimet som har terrorisert og undertrykt dem i tre altfor lange tiår. I dag går de en taus marsj gjennom Teherans gater, i Isfahan, i Shiraz og i de andre byene i Iran.

De er moderne helter. De viser kraften som ligger i folket og demokratiet. Intet regime kan overleve når folket reiser og står sammen mot undertrykkere. For tjue år siden så vi det i land etter land i Øst-Europa, forhåpentligvis ser vi det i dag igjen i Iran.

For noen år siden bodde jeg i Praha. Der ble jeg kjent med en kvinne som hadde vært blant studentlederne da tsjekkerne reiste seg mot sitt regime for tjue år siden. Hun viste meg rundt i byen, fortalte om stedene de hadde demonstrert for tjue år siden. Hun viste meg minnesmerket på plassen der en venn av henne ble skutt mens hun sto fem meter unna. Hun fortalte om samholdet og solidariteten de følte.

Og hun fortalte meg en viktig ting. Om hvor mye det betydde for dem at de visste de hadde verden med seg. Å kjenne det samholdet, og vite at verden er med dem, var avgjørende for at de klarte å holde sammen i kampen.

Det er ikke sikkert at iranerne lykkes. Hadde det vært enkelt, hadde de gjort det for lenge siden. Regimet har allerede vist at de vil ty de voldelige midlene de har for å bekjempe opprøret.

Det iranske folket fortjener vår fulle støtte. Når folk reiser seg mot tyrannene er det en plikt for alle mennesker som er tilhengere av frihet og demokrati å reise seg sammen med dem. Vi, som nordmenn og landet Norge, må gjøre det vi kan for å hjelpe. Vi må vise at står på folkets side.

Iranerne fortjener å leve i frihet. De fortjener å kunne velge sine ledere. De fortjener å slippe diktaturet.

Marg bar diktator! (ned med diktaturet)

Hvis du er i tvil om det som skjer i Iran i dag er en frihetskamp, bør du lese denne teksten. Anbefales!

MØT OPP PÅ DEMONSTRASJONEN I DAG FORAN STORTINGET KL. 17.00