Iran er selvfølgelig det viktigste som skjer om dagen. Likevel, midt oppi all fokuset på utviklingen i Iran, tar jeg meg tida til å bringe en gladnyhet fra Norge.

Norges Bank kunne nemlig i går melde at de spår færre ledige enn de før trodde. Jeg er ikke blant de som tror finanskrisen er over, hverken i Norge eller resten av verden, men det er godt å se at noen ting går bedre. Og ikke minst er det godt å se at krisepakkene til regjeringen virker.

Keep up the good work!

Advertisements

Det mange som snakker om små glimt av håp i økonomien, og det virker som mange tror det verste er over. Det må vi selvfølgelig håpe, men det er gode grunner til å ikke slappe helt av ennå.

Nobelprisvinneren Paul Krugman holder i disse dager the Lionel Robbins memorial lecture. Jeg har kapra et par slider fra det første foredraget for å vise hvordan verdenssituasjonen virkelig er i dag. (Du kan laste ned alle slidene her. Krever nok kjennskap til IS-LM-modellen for å skjønne så mye. Lytt til podcasten, da skjønner man plutselig mye mer.)

Grafene er en sammenligning av utviklingen under den forrige store finanskrisen på 30-tallet, og den utviklingen vi ser nå.

Bevis 1:

verdens industrielle prodkusjon

verdens industrielle prodkusjon

Skremmende likt, ikke sant? Utviklingen i verdens industrielle produksjon er nesten identisk med den utviklingen man så under de harde tredveåra. Verdensøkonomien er like hardt rammet som den gang. De små glimtene av håp er ganske så små.

Bevis 2:

volumet i verdenshandelen

volumet i verdenshandelen

Dette er ikke så veldig mye mer oppløftende. Verdenshandelen har faktisk sunket betraktelig mer nå enn den gjorde i begynnelsen av den forrige krisen. Akkurat nå ser det ut som fallet har stansa, men som man ser av kurven fra 30-tallet, så er det for tidlig å trekke noen sikre konklusjoner. De små glimtene av håp kan vise seg å være falske.

Bevis 3:
rentenivået

rentenivået

 Alle vi med huslån gleder oss over lavere renter. Egentlig er det en dypt tragisk konsekvens av en verdensøkonomi i store problemer. Først og fremst et bevis på at de tradisjonelle økonomiske virkemidlene ikke fungerer som de skal.

Krugmans poeng er at vi vanligvis prøver å rette opp en økonomisk nedgangstid ved å sette ned prisen på penger, ved å sette ned renta. Når prisen på penger synker blir det billigere for bedrifter og privatpersoner å låne, og investeringene og forbruket tar seg opp. Nå er vi den dramatiske situasjonen at renta, som vanligvis er det viktigste virkemiddelet vi har, ikke virker. Mistilliten til utviklingen i verdensøkonomien er så fundamental at bedriftene og privatpersonene heller sitter på gjerdet enn å investere. De sparer pengene. Det er fornuftig for hver enkelt av dem, men for samfunnet som helhet er det en katastrofe. Vi får en depresjon.

Krugmans svar er det samme som Keynes ga på 30-tallet. Når de vanlige virkemidlene ikke virker, må vi bruke de utradisjonelle. Vi trenger massive offentlige investeringer og forbruk for å veie opp for den private sparinga.

Det er det programmet både Obama og den norske regjeringa har lagt seg på. EU har dessverre ikke vært like handlekraftige, de har nok en gang vist at de ikke klarer å samle seg om en felles respons når kriser virkelig truer.

De små glimtene av håp mange skimter skyldes nok at verdenssamfunnet har reagert mye kraftigere mot denne krisen enn man gjorde på begynnelsen av den forrige. Spørsmålet er om det er kraftig nok.

Krugman har vært kritisk. Etter hans beregninger er den offentlige pakka Obama har lansert altfor liten, ned mot en fjerdedel av det den burde være for å veie opp for de økonomiske nedgangstidene. Han frykter at vi ender opp der den japanske økonomien har vært i tjue år, i en situasjon hvor de offentlige tiltakene ikke er store nok, og hver gang man ser glimt av håp så begynner man å stramme inn. Da blir man gående å halte hele veien, man blir aldri helt kurert.

 Hva gjør vi nå? Norge må selvfølgelig fortsette den sterke motkonjunkturpolitikken som regjeringa har begynt. Men som land er vi helt avhengige av hvordan verdensøkonomien utvikler seg. I USA tenker man i riktig retning, og nå tror Krugman også at enden er i sikte. Så får vi håpe at EU følger etter. De har stilt seg i en vanskelig posisjon, med strenge budsjettkriterier for Euro-landene, som begrenser de enkelte landenes mulighet til å reagere. Samtidig har de ikke bygget opp nok makt sentralt i EU til at Brussel kan ta på seg jobben som drivkraften i kampen mot finanskrisen. Man er med andre ord litt fanget mellom barken og veden. Og det hjelper selvfølgelig ikke at man nå har valgt en stor konservativ majoritet i EU-parlamentet, med mange politikere som helst ikke vil gjøre noe. Det lukter angrep på arbeidstakeres rettigheter lang vei, grepet høyresida alltid tyr til når de skal løse økonomiske problemer.

Historisk har enhver krise en tendens til å endre maktforholdene i verden. Den forrige skapte verdenskrigen og la grunnlaget for den amerikanske dominansen i etterkrigstida. Jeg er ikke redd for krig nå, men at verden kommer til å se annerledes ut når vi kommer ut av dette er jeg ganske sikker på.

Kina har bygd seg opp på eksport til de rike landene. Nå satser de massivt på innenlandske tiltak for å møte finanskrisen på hjemmebane. De ser vel at de i lengden ikke kan være totalt avhengige av andre land for sin egen utvikling. Hvis det betyr at det innenlandske forbruket tar seg opp i Kina betyr det for det første at millioner av kinesere løftes ut av fattigdom, det betyr også nye markeder for europeisk og amerikansk industri. Kanskje Kina kan være lokomotivet som drar oss ut av finanskrisen denne gangen?

Det er ikke et problem at miljøavgiftene brukes til andre ting enn miljøtiltak. Faktisk er det akkurat det som er meningen.

En SSB-forsker har lansert en rapport og funnet ut at staten krever inn langt mer i miljøavgifter enn det vi bruker på miljøtiltak. Dagsavisen lager oppslag om «jukse-grønne avgifter«, Gunnar Stavrum følger opp med å skrive om miljøavgifter under falsk flagg i Nettavisen.

Poenget med å gjennomføre en grønn skattereform er å vri beskatning over fra det vi ønsker mer av, nemlig arbeid, og over på det vi ønsker mindre av, miljøskadelig forbruk. Miljøavgifter handler ikke om å finne penger vi kan bruke til miljøtiltak, det handler om å skattelegge på en måte som gjør at vi får mest mulig investeringer og forbruk av den typen vi vil ha. For å si det med økonomispråk, miljøavgifter er en måte å skatte på som gjør at vi kommer nærmere det som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Derfor blir det helt meningsløst å kreve at miljøavgiftene skal brukes til miljøtiltak, like meningsløst som å si at matmomsen skal brukes til matproduksjon. Hvis vi mener at det mest lønnsomme for samfunnet er å bruke pengene på miljø så bør vi gjøre det, hvis vi mener vi bør bruke mer på skole, helse eller pensjon så bør vi gjøre det. Grønne skatter handler ikke om hva vi bruker pengene på, det handler om at de inntektene vi får til statskassen kommer på en måte som er mest mulig miljøvennlig.

Når SSB-forskeren sier at bensinavgiften, el-avgiften og engangavgiften på bil ikke er miljøavgifter men rene inntektskilder til staten så er det rett og slett ikke riktig.

Bilproduksjon er noe av det mest forurensende som fins, den høye engangsavgiften er med på å sørge for at bilene skiftes ut seinere. Det er bra for miljøet. Alle har hørt argumentet om at vi må få lavere avgifter så vi har råd til å kjøpe de nye miljøvennlige bilene, vel regnskapet viser at ut fra et rent miljøsynspunkt burde bilene leve lenger i Norge enn de gjør i dag.

Bensinavgiften begrenser bruken av fossilt drivstoff til transport. Det virker positivt på klimagassutslippene. El-avgiften, selv om den i internasjonal sammenheng er lav i Norge, bidrar til å dempe strømforbruket. Det er positivt fordi vi kan eksportere mer ren kraft til Europa, og erstatte kullkraftstrøm der.

Det går selvfølgelig an å diskutere både innretningen av størrelsen på disse avgiftene. Mitt anslag er at bilistene er relativt lite sensitive for bensinavgiften, de bryr seg lite om den går opp eller ned. Jeg tror ikke bensinavgiften er så viktig. El-avgiften er nok ikke stor nok til  å virkelig spille en rolle, for eksempel for husholdningenes interesse for enøk-tiltak. Men å diskutere hvordan man skal innrette avgiftene er ikke det samme som å hevde at de ikke er miljøavgifter. Så lenge avgiftene rammer miljøskadelige utslipp så er de miljøavgifter, og inntektene fra dem bør brukes til det vi finner ut at vi har mest lyst til å bruke dem på. Det er det som er gode, grønne skatter.

Og hvis du bare passer på å mene alt mulig en eller annen gang,  så er du også helt sikker på at du kan si: hva sa jeg!

Frp er mestre i denne taktikken. Nå er det på enn igjen. På Stortinget er Christian Tybring- Gjedde bekymra for at vi bruker for mye oljepenger. Det kan skape inflasjon. Samtidig, på TV2-nyhetene gjør finanspolitisk talsmann Ulf Leirstein det klart at de ville brukt  enda mer oljepenger for å redde oss ut av finanskrisa! The nerve, the nerve! Snakker om helgardering! Uansett hvordan det går, en ting er sikkert, Frp kommer til å være på plass å si: hva sa jeg!

Les også Tore Sandvik for en god gjennomgang.