Aftenposten bruker førstesida i dag på å fortelle om noen rare ting i bilavgiftene som gjør at noen veldig få biltyper ender opp med høyere bilavgifter enn de kanskje burde. All ære til dem for å ta det opp. Men de glemmer å fortelle det som er den viktigste historien om bilavgiftene:

co2-utslipp fra personbiler

Ser dere det? De rødgrønne la om bilavgiftene fra 1. januar 2007. Det hadde en øyeblikkelig virkning på CO2-utslippene fra nye biler. 6 prosent reduksjon med en gang. Et godt og effektivt miljøtiltak.

 

Tallene kommer fra Opplysningsrådet for Veitrafikken, via bladet Klima.

Advertisements

Det er ikke et problem at miljøavgiftene brukes til andre ting enn miljøtiltak. Faktisk er det akkurat det som er meningen.

En SSB-forsker har lansert en rapport og funnet ut at staten krever inn langt mer i miljøavgifter enn det vi bruker på miljøtiltak. Dagsavisen lager oppslag om «jukse-grønne avgifter«, Gunnar Stavrum følger opp med å skrive om miljøavgifter under falsk flagg i Nettavisen.

Poenget med å gjennomføre en grønn skattereform er å vri beskatning over fra det vi ønsker mer av, nemlig arbeid, og over på det vi ønsker mindre av, miljøskadelig forbruk. Miljøavgifter handler ikke om å finne penger vi kan bruke til miljøtiltak, det handler om å skattelegge på en måte som gjør at vi får mest mulig investeringer og forbruk av den typen vi vil ha. For å si det med økonomispråk, miljøavgifter er en måte å skatte på som gjør at vi kommer nærmere det som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Derfor blir det helt meningsløst å kreve at miljøavgiftene skal brukes til miljøtiltak, like meningsløst som å si at matmomsen skal brukes til matproduksjon. Hvis vi mener at det mest lønnsomme for samfunnet er å bruke pengene på miljø så bør vi gjøre det, hvis vi mener vi bør bruke mer på skole, helse eller pensjon så bør vi gjøre det. Grønne skatter handler ikke om hva vi bruker pengene på, det handler om at de inntektene vi får til statskassen kommer på en måte som er mest mulig miljøvennlig.

Når SSB-forskeren sier at bensinavgiften, el-avgiften og engangavgiften på bil ikke er miljøavgifter men rene inntektskilder til staten så er det rett og slett ikke riktig.

Bilproduksjon er noe av det mest forurensende som fins, den høye engangsavgiften er med på å sørge for at bilene skiftes ut seinere. Det er bra for miljøet. Alle har hørt argumentet om at vi må få lavere avgifter så vi har råd til å kjøpe de nye miljøvennlige bilene, vel regnskapet viser at ut fra et rent miljøsynspunkt burde bilene leve lenger i Norge enn de gjør i dag.

Bensinavgiften begrenser bruken av fossilt drivstoff til transport. Det virker positivt på klimagassutslippene. El-avgiften, selv om den i internasjonal sammenheng er lav i Norge, bidrar til å dempe strømforbruket. Det er positivt fordi vi kan eksportere mer ren kraft til Europa, og erstatte kullkraftstrøm der.

Det går selvfølgelig an å diskutere både innretningen av størrelsen på disse avgiftene. Mitt anslag er at bilistene er relativt lite sensitive for bensinavgiften, de bryr seg lite om den går opp eller ned. Jeg tror ikke bensinavgiften er så viktig. El-avgiften er nok ikke stor nok til  å virkelig spille en rolle, for eksempel for husholdningenes interesse for enøk-tiltak. Men å diskutere hvordan man skal innrette avgiftene er ikke det samme som å hevde at de ikke er miljøavgifter. Så lenge avgiftene rammer miljøskadelige utslipp så er de miljøavgifter, og inntektene fra dem bør brukes til det vi finner ut at vi har mest lyst til å bruke dem på. Det er det som er gode, grønne skatter.

2008 blir året det snudde: For første gang i moderne tid vokser forbruket av fornybare energikilder mer enn forbruket av fossile brensler. Ok, så er det bare i USA og EU, men dette er likevel betydningsfullt.

Det viktigste skrittet for å møte klimaendringene er å snu energiproduksjonen fra olje, kull og gass over til nye fornybare energikilder som sol, vind, vann og bioenergi. Vi har visst det lenge, men klarte å gjøre lite med det. Men når mer enn halvparten av den nye energikapasiteten som ble installert i 2008 er ren, fornybar energi, så viser det at man er på vei. Da snakker man ikke lenger om bare en liten birolle for fornybar energi.

Tabellen under viser framgangen. Den blå søylen til venstre på hvert år, viser hvor mye som ble investert i ny fornybar energi det året (i gigawatttimer). Den rosa søylen til høyre hvert år viser den totale kapasiteten. Fornybar energi vokser med andre ord raskt, og det vokser raskere for hvert år som går. Kapasiteten har økt med 75% fra 2004 til 2008. Dette er veldig bra!

Key Clean Energy Indicators for 2008

Hvem er det som sørger for dette? Den suverent største investoren i fornybar energi er Kina. De står for en fjerdedel av den totale produksjonen, og de investerer flittig. Kina har verdensledende firmaer innenfor alle typer nye fornybare energikilder, og myndigheter som bruker mye ressurser på ny energiproduksjon. Dessverre er det ikke bare ren energi, de nye kullkraftverkene som hele tiden dukker opp i Kina (for ikke å snakke om de gamle), er klodens største miljøproblem.

renew rpt 2008

Ellers er det de store økonomiene som dominerer, selvfølgelig. Men tabellen viser klart og tydelig at politikk spiller en rolle. Store økonomier som Frankrike, Storbritannia og Italia er ikke å se på lista, men det er Tyskland og Spania. Begge landene har satsa massivt på ny energi, spesielt sol, de siste årene. Tyskland har for eksempel en feed-in tariff, hvor strømmen som produseres fra solceller på taket ditt kan selges til det lokale e-verket til en veldig god pris (4 kr kilowatten sist jeg sjekka). Det har gitt store investeringer i solcellepaneler i Tyskland, og har vært en av de viktigste drivkreftene bak oppblomstringen av solcelleindustrien. Uten den tyske staten hadde ikke det norske REC-eventyret blitt like stort som det har blitt.

Og Norge? Den triste sannheten er at ingen norsk regjering har klart å gjennomføre en seriøs satsning på ny fornybar energi. Alt vi har gjort har blitt for tamt.

(kilde: http://cleantechlawandbusiness.com/cleanbeta/)