Jan E. Hansen har søndagskronikken i Aftenposten i dag. Nok en gang kommer kravet om å legge historien bak seg, og ære mannen og forfatterskapet ved å kalle opp en gate i Oslo etter Knut Hamsun.

I Oslo bystyre har vi allerede hatt debatten. Etter litt debatt fikk jeg AP og flertallet i bystyret med på å si nei. Vi ville heller kalle opp en gate etter en karakter eller tittel fra en av bøkene hans (noe byrådet ikke har fulgt opp). Her er innlegget jeg holdt den gangen:

Jeg skulle ønske at dette bare handlet om forfatteren Knut Hamsun, jeg, og at det var så enkelt som å si at nå bare snakket vi om forfatterskapet og så kunne vi glemme hele resten av greia. Dessverre kan vi ikke det. Dessverre er Knut Hamsun en langt mer komplisert person enn bare de bøkene han skrev. Det handler ikke om kvaliteten på forfatterskapet eller personene eller karakterene vi kan navngi. Det handler om hele personen Hamsun, som vi faktisk ærer ved å oppkalle en plass etter ham. Da er det hele pakka vi oppkaller etter, ikke bare etter noen av de tingene han har skrevet.

La meg komme med et par sitater:

«4. mai 1940: Nordmenn – kast børsa og gå hjem. Tyskerne kjemper for oss alle og knekker nu Englands tyranni mot oss alle nøytrale.»

Det var 4. mai 1940, rett etter at nazistene hadde invadert Norge, eller helt på slutten, 7. mai 1945, så skriver han om hvordan vi alle nå står med hodet bøyd ved hans grav.

«Han var en kriger, en kriger for menneskeheten, en forkynner av evangeliet om rett for alle nasjoner.»

Det var nekrologen over Hitler som sto på trykk i Aftenposten 7. mai 1945. Han var en troende og glødende nazist helt til the bitter end, helt, helt til slutten. Jeg skjønner ikke helt hvordan man bare kan se bort fra det.

Jeg er helt enig i alt som ble sagt om forfatterskapet hans. Jeg er enig i alt som er sagt om hva denne mannen skriver. Han har skrevet noen av de vakreste kjærlighetsskildringene som finnes i norsk litteratur og i litteraturen overhodet. Jeg er veldig, veldig for at vi skal minnes disse tingene han har kommet med, men det er faktisk ikke det samme som å minne hele mannen Knut Hamsun. Dette er ikke et forsøk på å lage et kompromiss.

Det er ikke pinglete å la være å hylle en mann som hyllet nazismen og Hitler så sterkt, helt til sine siste dager. Dette er ikke halvveis, dette er faktisk et forsøk på å hylle forfatterskapet, et forfatterskap som fortjener å bli hyllet fordi det har betydd mye for mange, fortsatt kommer til å gjøre det og som fortsatt bør bli minnet av alle som er glad i norsk litteratur.

Lørdag fikk jeg min nye Kindle 2, siden har jeg vært oppslukt. Det er rett og slett en briljant liten sak.

For de uinnvidde, Kindle er Amazons elektroniske bok. Den har flere av de beste egenskapene til papirboka, og en del nyttige finesser i tillegg. Nedlasting av bøker er (relativt) kjapt og greit.

For å ta det viktigste først. Lesevennligheten er glimrende! Dette er ikke en skjerm man blir sliten av å se på etter en time eller to, man kan uten problemer sitte på balkongen i mange timer. Det er like behagelig som en bok.

Skjermen er lyssterk. På en solrik Oslo-dag som går var det helt umulig å bruke min pc utendørs, til det er skjermen bare ikke god nok. Kindle kan jeg derimot holde rett opp i lyset og lese like lett som jeg kan enhver annen avis eller bok. På det avgjørende område er den altså helt på høyde med papiret.

I tillegg kommer finessene. Når jeg slår den på åpner den seg automatisk på den sida jeg var på da jeg slo den av. Slutt på eselører eller jakt etter den sida man sist leste. Og jeg kan selvfølgelig lage bokmerker andre steder i boka.

Boka har innebygd engelsk ordliste. Hvis jeg lurer på et ord kan jeg klikke meg opp til ordet med styrepinnen, og definisjonen av ordet kommer opp nederst på skjermen. I går leste jeg i ”The Post-American World” (Fareed Zakaria – anbefales, forresten), og begynte å lure på hva navnet India kommer av. Still markøren foran ordet, og vips så har jeg tilgang til en liten ordlisteforklaring om India, med forklaringa jeg var ute etter. (Det kommer fra navnet på Indus-elva, som kom til oss gjennom det greske navnet Indos, som igjen stammer fra sanskrit sindhu, som rett og slett betyr elv)

Når jeg leser bøker av den typen har jeg ofte tenkt; dette sitatet bør jeg huske. Det blir selvfølgelig aldri noe av, fordi jeg ikke sitter med penn og papir når jeg leser. Kindle gjør det til en lek. Marker teksten du vil merke deg, klikk, og den er lagra i en egen mappe som heter ”my clippings”. Det hele blir lagret i txt.-fil jeg kan laste ned på pc og klippe fra. For eksempel:

 The Post-American World (Zakaria,Fareed)

– Highlight Loc. 414-15 | Added on Wednesday, March 11, 1970, 06:28 AM 

Between 2006 and 2012, China and India will build eight hundred new coal-fired power plants- -with combined CO2 emissions five times the total savings of the Kyoto accords.

Veldig nyttig når man leser fagbøker. Det samme gjelder notatfunksjonen. Jeg kan nemlig sette markøren hvor som helst i teksten, og bare begynne å skrive med tastauret. Notatet lagres på Kindle’n og kan lastes ned på pc etterpå. Æ, ø og å finner man dessverre ikke.

Boka kan også lese for deg. Selv er jeg ikke noe fan av lydbøker, men hvis du vil kan du sette på ”text to speech”-funksjonen, og du får teksten opplest. Enten på høyttalerne, eller med høretelefoner. Du kan også bruke den som mp3-spiller, med da fyller du fort opp harddisken.

Kjøpe bøker er kjapt og greit. Inn på Kindle Store på Amazon, kjøp boka og last den ned til pc’en. Så er det en enkel sak å overføre den til boka med en usb-kabel. På et snaut minutt sitter du med boka i hånda. Og de er billige, de fleste bøker koster 9.99$

Så, ulempene: Jeg skulle ønske jeg var amerikansk statsborger (en setning jeg aldri trodde jeg kom til å skrive). Det er veldig mye greiere å bestille og bruke Kindle når man har et amerikansk kredittkort. Det går helt fint ved å følge denne oppskriften, men det er litt hassle. I tillegg kan amerikanerne få bøkene levert trådløst over mobilnettet, det går ikke i Norge.

Størrelsen er helt grei så lenge man leser vanlige bøker. Hvis man derimot skal til å lese ting med grafer og bilder kan det fort bli litt smått. Jeg kjøpte boka ”How the states got their shapes” (anbefales ikke), som åpenbart har en del fargebilder i papirversjonen. De kommer ikke til sin rett på Kindle 2. Skal du bruke den til mye sånt kan det være greit å sjekke ut den kommende Kindle DX.

Det er et par ting jeg ikke har prøvd ennå. For eksempel skal det være mulig å laste opp word-dokumenter og pdf-filer. Noe for journalister og politikere å laste opp hele statsbudsjettet og raskt og greit kunne lete opp alt man trenger mens man er på farten? Praktisk. Jeg ville dog ikke brukt den til sensitiv informasjon, det er så vidt jeg har skjønt ikke noen sperrefunksjon på boka.

Amerikanerne kan også abonnere på aviser og blader. Da får de bladet trådløst levert rett på Kindle når det kommer ut. Det kunne jeg tenke meg å prøve, men jeg vet ikke om det går via pc. Når kommer norske blader med et sånt tilbud? Hadde vært glimrende å få Samtiden levert på e-post så jeg kan laste det rett opp på min Kindle. Nettoptimistene i Teknisk Ukeblad bør kanskje ta utfordringa og være først ute.

(I det hele tatt er det mye å si om hva dette kan ha å si for det norske bok- og bladmarkedet. For ikke snakke om boka og romanen som fenomen. Og om betydningen av åpne formater. Det får komme i en senere bloggpost. I dag er jeg forbrukerinspektør.)

Egentlig er det kanskje litt som å ha en mp3-spiller i 1999. Kult å ha, den gjør det du vil den skal gjøre, folk sender skjulte blikk til deg på flyplassen og lurer ”hva i all verden er det der for noe?”. De dristige tør til og med å spørre.

Samtidig skjønner man at dette bare er begynnelsen. I løpet av de neste årene kommer det sannsynligvis en rivende utvikling, både i kapasitet og kvalitet. Kindle er kanskje bare forsmaken, men det er jaggu en appetittvekkende forrett.

(Jan Omdahl driver også og tester Kindle for Dagbladet)