Aftenposten bruker førstesida i dag på å fortelle om noen rare ting i bilavgiftene som gjør at noen veldig få biltyper ender opp med høyere bilavgifter enn de kanskje burde. All ære til dem for å ta det opp. Men de glemmer å fortelle det som er den viktigste historien om bilavgiftene:

co2-utslipp fra personbiler

Ser dere det? De rødgrønne la om bilavgiftene fra 1. januar 2007. Det hadde en øyeblikkelig virkning på CO2-utslippene fra nye biler. 6 prosent reduksjon med en gang. Et godt og effektivt miljøtiltak.

 

Tallene kommer fra Opplysningsrådet for Veitrafikken, via bladet Klima.

Det ser ikke bra ut når Frp i Oslo og høyrestyret i Akershus prøver å endre på Oslopakke 3. Gudene vet hvor lang tid det tok å forhandle fram den store vei- og kollektivpakka for Oslo, men at det ble brukt mye tid og ressurser er det ikke noen tvil om. Det har vært mye fram og tilbake for å finne et kompromiss som kan leve lenge, på tvers av politiske flertall som ofte skifter ved valg.

Forslagene som kommer i dag undergraver hele kompromisset. Det betyr raskere veiutbygging, og utsettelse av kollektivtiltakene. To skritt i feil retning.

E18 vestover er det dyreste tiltaket i pakka, og det som har de verste miljøkonsekvensene. Helst burde vi ha droppa hele prosjektet, og satsa på bybane til Fornebu, Kolsåsbanen og toget. Istedenfor vil de nå utsette Fornebu, og komme raskere i gang med E18. Det er den våte drømmen til Høyre i Asker og Bærum å kjøre kjapt og greit inn til byen, det er ikke en drøm vi bør kjappe oss med å oppfylle.

Det er bra at Kolsåsbanen framskyndes (fascinerende at Frp kan bruke det ordet etter å ha latt banen ligge død i flere år). Men styringsgruppa har ikke noe forslag til hvordan de skal skaffe penger til det nye takstsystemet man vil ha i Akershus. Det er et genialt system, som vil kjøre kollektivtrafikk mye mer populær i Akershus, men det koster 180 millioner i året. De pengene må finnes.

Dagens forslag er bare med på å undergrave kompromisset som er Oslopakke 3. Det skal være en vei- og kollektivpakke, vi kan ikke godta at Frp prøver å bruke den til oppfylle sine asfaltfantasier.

Et bredt flertall på Stortinget (alle unntatt you-know-who) går inn for å få en skikkelig utredning av høyhastighetstog. I tida fram til neste Nasjonal Transportplan skal vedtas om fire år skal grunnarbeidet gjøres så man kan fatte en avgjørelse da.

Selv er jeg avmålt positiv. Kult med jernbane, men jeg er skeptisk til at miljøgevinsten er så stor at det er verdt pengene. Hvert fall hvis man sammenligner med andre miljøtiltak som kan gjøres for de samme kronene.

Men det er utvilsomt et spennende prosjekt. Bare tenk på hva det vil ha å si for hvordan landet utvikler seg. Bergensbanen forandra norsk geografi for alltid da den kom, det samme vil et skikkelig høyhastighetsnett kunne gjøre. Eirik Newth har en veldig god bloggspost om hva det kan bety.

Men kan transportkomiteen på Stortinget svare på en ting: Det skal ta sju år å bygge høyhastighetsbane fra Oslo til Trondheim. Hvorfor skal det da ta 5 år å bygge tunnel de korte 11 kilometerne fra Ski til Oslo S?

Det er ikke et problem at miljøavgiftene brukes til andre ting enn miljøtiltak. Faktisk er det akkurat det som er meningen.

En SSB-forsker har lansert en rapport og funnet ut at staten krever inn langt mer i miljøavgifter enn det vi bruker på miljøtiltak. Dagsavisen lager oppslag om «jukse-grønne avgifter«, Gunnar Stavrum følger opp med å skrive om miljøavgifter under falsk flagg i Nettavisen.

Poenget med å gjennomføre en grønn skattereform er å vri beskatning over fra det vi ønsker mer av, nemlig arbeid, og over på det vi ønsker mindre av, miljøskadelig forbruk. Miljøavgifter handler ikke om å finne penger vi kan bruke til miljøtiltak, det handler om å skattelegge på en måte som gjør at vi får mest mulig investeringer og forbruk av den typen vi vil ha. For å si det med økonomispråk, miljøavgifter er en måte å skatte på som gjør at vi kommer nærmere det som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Derfor blir det helt meningsløst å kreve at miljøavgiftene skal brukes til miljøtiltak, like meningsløst som å si at matmomsen skal brukes til matproduksjon. Hvis vi mener at det mest lønnsomme for samfunnet er å bruke pengene på miljø så bør vi gjøre det, hvis vi mener vi bør bruke mer på skole, helse eller pensjon så bør vi gjøre det. Grønne skatter handler ikke om hva vi bruker pengene på, det handler om at de inntektene vi får til statskassen kommer på en måte som er mest mulig miljøvennlig.

Når SSB-forskeren sier at bensinavgiften, el-avgiften og engangavgiften på bil ikke er miljøavgifter men rene inntektskilder til staten så er det rett og slett ikke riktig.

Bilproduksjon er noe av det mest forurensende som fins, den høye engangsavgiften er med på å sørge for at bilene skiftes ut seinere. Det er bra for miljøet. Alle har hørt argumentet om at vi må få lavere avgifter så vi har råd til å kjøpe de nye miljøvennlige bilene, vel regnskapet viser at ut fra et rent miljøsynspunkt burde bilene leve lenger i Norge enn de gjør i dag.

Bensinavgiften begrenser bruken av fossilt drivstoff til transport. Det virker positivt på klimagassutslippene. El-avgiften, selv om den i internasjonal sammenheng er lav i Norge, bidrar til å dempe strømforbruket. Det er positivt fordi vi kan eksportere mer ren kraft til Europa, og erstatte kullkraftstrøm der.

Det går selvfølgelig an å diskutere både innretningen av størrelsen på disse avgiftene. Mitt anslag er at bilistene er relativt lite sensitive for bensinavgiften, de bryr seg lite om den går opp eller ned. Jeg tror ikke bensinavgiften er så viktig. El-avgiften er nok ikke stor nok til  å virkelig spille en rolle, for eksempel for husholdningenes interesse for enøk-tiltak. Men å diskutere hvordan man skal innrette avgiftene er ikke det samme som å hevde at de ikke er miljøavgifter. Så lenge avgiftene rammer miljøskadelige utslipp så er de miljøavgifter, og inntektene fra dem bør brukes til det vi finner ut at vi har mest lyst til å bruke dem på. Det er det som er gode, grønne skatter.

Jeg er helt for at staten ikke skal blande seg opp i den daglige styringen av selskapene den eier. Politikere kan ikke nok til å overstyre styrene i alle mulige små eller store saker. Men derfra til å ikke ha noe mening Statoils investeringer i oljesand er et ganske langt skritt. Det å ikke ha en politikk, er også en politikk.

Selvfølgelig kan generalforsamlinga i Statoil bestemme seg for at de ikke vil investere i oljesand. Og selvfølgelig kan regjeringa, som representant for den største eieren, ha en mening om det. Nå virker det som om hvis staten bare eier nok, så skal vi ikke bry oss om hva bedriften holder på med. Det er selvfølgelig helt på tur.

Etter en lang diskusjon fikk vi for noen år siden etiske retningslinjer for statens pensjonsfond utland, populært kalt oljefondet. Reglene er gode, de skal sørge for at vi ikke investerer i selskaper som driver virksomhet vi mener er etisk uforsvarlig. Produksjon av landminer, for eksempel. Eller selskaper som nekter ansatte å organisere seg og har uverdige arbeidsvilkår. Lista er lang over ting vi syns er over streken.

Det har funka, og skapt en del oppmerksomhet. Som for eksempel da regjeringa bestemte seg for å trekke seg ut av kjøpesentergiganten Wal-Mart. Det var veldig bra, og viser at man mener alvor.

For å spre risiko, eier oljefondet aldri noe mer enn små aksjeposter i selskap. Så når vi drar på generalforsamlinger og sier at noen investeringer er uakseptable, eller selger oss ut av selskap som bryter de etiske retningslinjene, så gjør vi det i trygg forvisning om at vi ikke har noen reell mulighet til å bestemme.

Staten eier 2/3 av Statoil. Regjeringa kan bestemme hvilken retning den vil at selskapet skal gå. Det burde den gjort. Å bestemme seg for å ikke bli med på miljøsvineriet oljesand er en prinsippavgjørelse, ikke detaljstyring. Å bestemme seg for å bli med på ferden er også et politisk valg. Det valget burde ikke regjeringa tatt.

Oppdatert: Solheim varsler omkamp. Det er vel bare å ønske han lykke til.

2008 blir året det snudde: For første gang i moderne tid vokser forbruket av fornybare energikilder mer enn forbruket av fossile brensler. Ok, så er det bare i USA og EU, men dette er likevel betydningsfullt.

Det viktigste skrittet for å møte klimaendringene er å snu energiproduksjonen fra olje, kull og gass over til nye fornybare energikilder som sol, vind, vann og bioenergi. Vi har visst det lenge, men klarte å gjøre lite med det. Men når mer enn halvparten av den nye energikapasiteten som ble installert i 2008 er ren, fornybar energi, så viser det at man er på vei. Da snakker man ikke lenger om bare en liten birolle for fornybar energi.

Tabellen under viser framgangen. Den blå søylen til venstre på hvert år, viser hvor mye som ble investert i ny fornybar energi det året (i gigawatttimer). Den rosa søylen til høyre hvert år viser den totale kapasiteten. Fornybar energi vokser med andre ord raskt, og det vokser raskere for hvert år som går. Kapasiteten har økt med 75% fra 2004 til 2008. Dette er veldig bra!

Key Clean Energy Indicators for 2008

Hvem er det som sørger for dette? Den suverent største investoren i fornybar energi er Kina. De står for en fjerdedel av den totale produksjonen, og de investerer flittig. Kina har verdensledende firmaer innenfor alle typer nye fornybare energikilder, og myndigheter som bruker mye ressurser på ny energiproduksjon. Dessverre er det ikke bare ren energi, de nye kullkraftverkene som hele tiden dukker opp i Kina (for ikke å snakke om de gamle), er klodens største miljøproblem.

renew rpt 2008

Ellers er det de store økonomiene som dominerer, selvfølgelig. Men tabellen viser klart og tydelig at politikk spiller en rolle. Store økonomier som Frankrike, Storbritannia og Italia er ikke å se på lista, men det er Tyskland og Spania. Begge landene har satsa massivt på ny energi, spesielt sol, de siste årene. Tyskland har for eksempel en feed-in tariff, hvor strømmen som produseres fra solceller på taket ditt kan selges til det lokale e-verket til en veldig god pris (4 kr kilowatten sist jeg sjekka). Det har gitt store investeringer i solcellepaneler i Tyskland, og har vært en av de viktigste drivkreftene bak oppblomstringen av solcelleindustrien. Uten den tyske staten hadde ikke det norske REC-eventyret blitt like stort som det har blitt.

Og Norge? Den triste sannheten er at ingen norsk regjering har klart å gjennomføre en seriøs satsning på ny fornybar energi. Alt vi har gjort har blitt for tamt.

(kilde: http://cleantechlawandbusiness.com/cleanbeta/)