I dag begynner generalstreiken. Kan folket holde ut?

Demonstrasjonene i Iran er ikke så enkelt som folket mot regimet. Det er en rekke forskjellige maktkamper som foregår samtidig, og langt fra alle de som nå støtter demonstrasjonene gjør det fordi de er sanne demokrater. Det iranske presteregimet har nemlig ikke vært enige og tro på mange år, om de noensinne har vært det. Alle hovedpersonene i vårt nåværende drama har en lang historie bak seg i den islamske revolusjonens tjeneste. Og alle har de hver sin maktbase.

For det første er det selve valgkampen. Ahmadinejad er regimets valgvinner, kjent for alle for sine holocaust-fornektelser og atombombedrømmer. Ahmadinejad skrapte seg såvidt gjennom første valgrunde forrige gang, og vant i andre. Han har et asketisk, ukorrupt image, opptatt av fattigfolks interesser, og det skal være mye av grunnen til at vant forrige gang. Du har sikkert lest at han har mye støtte på landsbygda. Denne analysen viser at det ikke helt stemmer, tvert imot er det enorme stemmeantallet på landsbygda nå et av hovedbevisene på valgjuks. Ahmadinejad hentet først og fremst sin støtte blant fattige i byene. Under den islamske revolusjonen var han en av basij’ene, de paramilitære styrkene som har slått løs på demonstrantene de siste dagene. I dag kontrollerer han dem.

Hans viktigste tilhenger er øverste ayatollah Khamenei. Khamenei leder det øverste rådet, og snakker dermed med guddommelig autoritet i følge den islamske grunnloven. Han er altså Allahs stemme på jorda, på samme måte som katolikkene mener paven er Guds stemme. Den viktige forskjellen er at Khamenei også har kontroll over landet, ikke bare religiøse spørsmål. Etter mange år har han klart å bygge seg opp en maktbase i militæret, spesielt revolusjonsgarden som står direkte under den øverste lederens kontroll. Nå har han fått vokterrådet med seg på å nekte å underkjenne valget.

Ahmadinejads konkurrenter i valget var reformistene Mousavi (som trolig vant) og Karoubi. I en slags mellomposisjon kommer den fjerde kandidaten, Mohsen Rezaee (staves av og til Rezai). Ingen av disse har en lang historie som demokrater, hadde de hatt det hadde de aldri fått lov til å være kandidater. Mousavi var en av heltene i den islamske revolusjonen, og var statsminister i Iran fra 1981 til 1989. Men han gikk til valg på et klart reformistisk program, hvor det blant annet skulle åpnes for private tv-kanaler og kontrollen over revolusjonsgarden skulle overføres fra den øverste ayatollahen til presidenten.

Bak motkandidatene står den andre storspilleren, Rafsanjani. Det vil si, hans mann har først og fremst vært Rezai, men mye tyder på at han har støttet Mousavi i striden etter valget. Rafsanjani og Khamenei har en lang historie bak seg. Rafsanjani var kingmaker da Khamenei ble øverste leder i ’89, da revolusjonslederen ayatollah Khomeini døde. Han var  ble valgt til president i ’89, og gikk av i ’97. 

Han er likevel langt unna å være ute av politikken. Rafsanjani er nemlig leder av Ekspertrådet, det eneste organet som har myndighet til å kaste den øverste lederen. Nå er det mange som hevder han prøver å kaste Khamenei, og selv ta over som øverste leder. Ekspertrådet består av 86 islamske geistlige, enkelte hevder Rafsanjani har støtte fra minst 40 av disse. Det er altså en stor indre strid i det islamske regimet. Splittelsen mellom de to ble ikke mindre da datteren til Rafsanjani ble arrestert under demonstrasjonene her om dagen.

Det spekuleres også på om Khameneis sykdom er årsaken til at han har vært så opptatt av å holde på Ahmadinejad. Khamenei skal visstnok være dødelig syk, og han vil sørge for at arverekkefølgen er i rette hender før han dør. Men ryktene om hans sykdom har eksistert i ti år, det er definitivt ubekreftet denne gangen og.

Spørsmålet er, hvor mye handler dette egentlig om demokrati? For en stor del av demonstrantene gjør det det. Ingen av de nevnte politikerne har sagt at de vil kaste det islamske styret, det ville vært det samme som å be om dødsstraff. Men uttalelsene og handlingene fra Mousavi og Karoubi de siste dagene stiller dem mer og mer i opposisjon til det sittende regimet. Det er Mousavi som har annonsert generalstreiken fra i dag. Han har også kommet med en uttalelse som er massiv i sin kritikk av regimet. Og Karoubi kom med følgende meldinger i går (via twitter):

Karoubi – I demand release of all political prisoners immediately

Karoubi – the right of the nation to challenge this unfair & corrupt election is the right of all muslims

Karoubi – The actions of this Gov insults all free peoples of the world

Karoubi – The Gov has chosen to respond with oppression and violence

De to presidentkandidatene kommer nærmere og nærmere å stille seg i opposisjon til regimet. I dag begynner generalstreiken, neste store markering er minnemarkeringen for martyrene på torsdag. Og samtidig går ropene mot regimet hver eneste natt fra takene i Teheran.

Ropet Allah Akbar er vanskelig for regimet, fordi det islamske regimet vanskelig kan slå ned på folk som hyller gud. Samtidig vet de godt at dette ropet fra takene om kvelden var kjennetegnet til den forrige revolusjonen. Det samme gjelder grønnfargen demonstrantene benytter seg av. Mange av lederne, som Mousavi og Karoubi, vet hvordan en revolusjon skal gjennomføres. De bruker de samme teknikkene igjen.

Hvor lenge kommer det til å vare? Ingen anelse, men det er verdt å huske at den islamske revolusjonen faktisk tok mer enn et år å gjennomføre. Det var et år med markeringer, demonstrasjoner og kamper før sjahen faktisk ble kastet. Så selv om flere er pessimistiske, er det langt fra over. Regimet prøver åpenbart å knuse opprøret nå, det kan vare lenge.

Oppdatert 24.06: Mohzen Rezai har trukket sin klage på valgresultatet, og sier han vil sette nasjonen først. Det er nok ikke så viktig, han har aldri vært sentral i opprøret.

Advertisements

Lagt ut av iranere på YouTube.

Dette manifestet sirkulerte visstnok blant de unge demonstrantene  i går:

1. Remove Khamenei from supreme leader because he doesn’t qualify as a fair supreme leader

2. Remove Ahmadinejad from president because he took it forcefully and unlawfully

3. Put Ayatollah Montazeri as supreme leader until a review group for the ghanooneh asasi ( «constitution» ) is set up

4. Recognize Mousavi as the official president

5. A goverment by Mousavi and start a reform of the constitution

6. Free all political prisoners without any ifs ands or buts, right away

7. Call off any secret organization such as «gasht ershad»

kilde: http://andrewsullivan.theatlantic.com/ (anbefales varmt)

Demonstrasjonen dreier seg altså nå om mer enn bare valget og Ahmadinejad. Iranerne ønsker å kvitte seg med prestestyret.

Dagbladet melder at Ahmadinejad har reist til Russland. Et dristig valg når folket reiser seg mot en, vi får håpe han ikke kommer tilbake. VG melder om sju drepte i natt, og Obama sier han er dypt bekymret for folket. Men det har fortsatt ikke kommet noen meldinger om at det internasjonale samfunn støtter det iranske folkets kamp.

Og hvis du lurer på hvorfor skriften er grønn: det er den iranske firgjøringsbevegelsens farge.

Oppdatert:

DEMO: demonstrasjon til støtte for Iran i morgen kl 12-14 utenfor Stortinget.

Tverrpolitisk demonstrasjon på torsdag kl 16.30. Mer info kommer.

Dramaet er i full gang i Iran. Dagbladet melder om en million demonstranter, VG sier det er to. Det snakkes om skyting.

Er det ikke på tide at Jonas Gahr Støre går ut og sier at Norge støtter det iranske folkets frigjøringskamp? Og skal ikke resten av verden følge etter?

Jeg skal prøve samle internasjonale lenker jeg finner om Iran. Tips gjerne hvis du har noen lenker. Oppdaterer fortløpende:

God side som samler nyheter og annet fra Iran.

Boston Globe har en god side med bilder

Andrew Sullivan i the Atlantic har peiling på Iran og oppdaterer bloggen sin hele tiden.

BBC følger Iran.

En side med gode bilder fra Iran

En veldig bra post som går gjennom argumentene for valgjuks

Iranske studenter sier de er fortapte uten internasjonal støtte

Bra artikkel om unge i Iran og deres frustrasjoner med regimet

Facebook-gruppe som oppdateres med info: http://www.facebook.com/group.php?gid=100152400107

Oppdatert 16.06: Jeg fjerna lenken til iranske bloggere, og lenken til lista over iranere på Twitter etter å ha lest dette: http://www.boingboing.net/2009/06/16/cyberwar-guide-for-i.html

Den gærne presidenten Ahmadinejad mener han har fått fire nye år, motkandidaten Mir Hossein Mousavi mener det er han som har vunnet. Noen snakker om kupp, akkurat nå virker det hvertfall veldig usikkert hva som skjer.

Jeg har vært i Iran. For noen år siden reiste jeg rundt i landet et par uker sammen en gjeng fra Arbeiderpartiet. Det er den rareste reisen jeg noensinne har vært på.

Hva skal man si om et land der folk kommer opp til en på gata og sier: «Vær så snill, fortell verden om hvor ille vi har det her når du kommer hjem»? Eller når man knapt nok rekker å prate med noen damer på gata et par minutter før politiet kommer med beskjed om at de om kvinner ikke bør prate med utenlandske menn?

Iran er et land hvor du alltid sitter med en rar følelse av at du ikke vet om du kan stole på de du snakker med. Sier de det de sier fordi de mener det, eller sier de det fordi de er redde for at det hemmelige politiet tyvlytter på samtalen. Man vet aldri hvem man kan stole på.

Vi var på et møte med en opposisjonell studentforening vi hadde fått kontakt med. Først satt vi alle sammen og pratet, og det kom egentlig fint lite ut av samtalen. Ingen ville si noe virkelig interessant. Etterpå, lett mingling, og jeg kommer i prat med to menn. De spør meg om hva jeg syns om Iran, og jeg svarer

– Det er et land hvor jeg aldri helt vet om folk forteller meg det de mener, eller det de tror de bør si.

De ser på hverandre, nikker og sier – Du har skjønt mye av hvordan det er her.

Iran er et religiøst diktatur, erkereaksjonært på alle måter. Samtidig er det så mye mer. Ytringsfrihet og demokrati har de ikke, men bare det å ha et slags valg er bedre enn de fleste land i den arabiske verden. Kvinneundertrykkingen er enorm og grotesk, men det er samtidig flere kvinner enn menn som studerer. Jeg ville heller vært kvinne i Iran enn i Saudi-Arabia, for å dra en sammenligning.

På mange måter er Iran et veldig moderne samfunn, som blir holdt ned av religiøse krefter som har klart å tilrive seg makta. Man sitter med håpet om at bare de klarte å frigjøre seg, ville Iran raskt kunne etablere seg som et fungerende demokrati. Kanskje som Spania og Portugal gjorde da de endelig ble kvitt sine fascistiske diktaturer. Dessverre ser det ut som alle spede forsøk på reform blir knust. Det er en trist skjebne for et land.

Oppdatert: Nå rapporterer Dagbladet om opptøyer i Iran. Og VG. Kommer endelig revolusjonen mange har drømt om?

Oppdatert II: Ahmadinejad feirer valgseieren og sier som alltid at all kritikk er vestlig imperialisme, mens Mandag Morgen har en veldig interessant post om valgjuks.